Anathema - Weather Systems
Terningkast 4

Følelsesladd væromslag

Weather Systems resonnerer dypt i sjelen, og byr på en del uforglemmelige øyeblikk som lokker frem kuldegysene hos lytteren.

Det er underlig, konstant i utvikling, men nesten alltid vakkert: Anathema tok sine første skritt i Liverpool for 22 år siden. Den gang var det et doom metal-band, og hørte til et gyllent Peaceville-triangel sammen med My Dying Bride og Paradise Lost. Etter noen seige utgivelser begynte de å leke med semi-gotisk dramatikk, før de beveget seg mot progressiv og alternativ rock. Anathema har variert og foredlet sitt musikalske uttrykk på hvert eneste album, og de har berørt lytterens dypere følelser med sine intime tekster og dynamiske komposisjoner. Weather Systems er deres niende studioplate, og intet unntak i så måte.

Anathema består av to søskenflokker: Daniel, Vincent og Jamie Cavanagh, og John og Lee Douglas. Weather Systems er oppfølgeren til suksessplata We’re Here Because We’re Here fra 2010. Bandet har uttalt at musikken skal bevege lytteren og ta ham eller henne med på en slags sjelereise. Det er kraftfulle, men enkle komposisjoner med sammenflettede låtstrukturer som bærer budskapet i teksten på en god måte.

Åpningsmelodien ”Untouchable part 1” går rett på med kjapt fingerspill på akustisk gitar, og utmerker seg som ett av de mest oppløftende og raske sporene på plata. Vincent synger klart og rent, og det bygger seg dramatisk opp med symfonier, fuzzgitar og perkusjon. På «Untouchable part 2» kommer Lees kvinnevokal inn, og det rørende og sørgelige stykket er en mektig, men samtidig sart fortsettelse av forrige spor.

”The Gathering of the Clouds” og ”Lightning Song” flyter inn i hverandre, og lytteren blir med på en følsom og forbløffende fin tur. Det begynner med lyder av vind, regn, strykere. Inn blandes gitarspill og piano, og melodien tar igjen noe av stemningen fra den første låta. Det er dramatisk og intenst, og de parallelle vokallinjene mellom mann og kvinne overbeviser. Dessverre brytes stemningen når en hard gitarsolo kommer inn litt for brått i «Lightning Song». Lees stemme forsvinner, og alene blir den for svak og unnselig på de tyngre partiene. Produksjonen på albumet er ikke så verst, men noen steder er dynamikken såpass intens at en faktisk må skru på volumkontrollen. Det er uvant i dagens komprimerte musikklandskap.

«The Storm Before the Calm» er en merkelig komposisjon. Nynning og 90-tallsaktig messing av setningen “It’s getting colder” ligger over en monoton gitar og et foreldet synthspor. Sangen utvikler seg sakte, som om det er stille før stormen, og munner ut i en lang, øreskjærende sagtannvirvel. Etter det som burde ha vært en utro tar sporet en uventet vending og går over i noe helt annet: Svak gitar, Daniels piano, Vincents og Lees engasjerte vokallinjer, strykere, punktlige trommer fra John og godt gitarspill. Her sitter både melodien og følelsene slik de skal, og jeg forstår ikke hvorfor «The Storm Before Calm» ikke er delt inn i to spor.

De tre neste låtene går hånd i hånd med We’re Here Because We’re Here. ”The Beginning and the End” vokser uten at de grunnleggende akkordene endres. Hver nye seksjon forsterker det som allerede var der, gitarsoloen er utsøkt, og strukturen er fin. «The Lost Child» starter med uhyggelig og sær nynning. Det er en pen, men skummel ballade med en kraftfull duett og rar tonalitet. «Internal Landscapes» avslutter albumet med et opptak av en mann som forteller om en ut-av-kroppen-opplevelse. Han snakker litt for lenge, så det er en lettelse når den akustisk gitaren introduseres i bakgrunnen, trommene gradvis slår inn og Lees stemme tar over.

Weather Systems krever lytterens fulle oppmerksomhet, og spiller på følelser vi kjenner på godt og vondt. Albumet begynner bra med sterke og episke låter, men så dør stemningen litt ut, og noen partier blir for lange. Det hadde muligens hjulpet å bytte om på rekkefølgen på noen av sangene for å få til en jevnere stemningsendring. Men alt i alt er dette bra levert av Anathema.