Det som opprinnelig var et soloprosjekt Dave Grohl begynte å sysle med mens han fremdeles var mest kjent for å være trommeslager i Nirvana, har siden debuten i 1995 utviklet seg til at Foo Fighters nå nesten er like store som Grohls tidligere arbeidsgiver, og stadig oftere omtales som verdens største rockeband.
Selv synes jeg de ofte har vært faretruende nære å være verdens kjedeligste rockeband også, som siden karrierehøydepunktet The Colour and the Shape fra 1997 har levert en serie med stadig slappere og mer uinspirerte plater tuftet på gnålete ballader og forutsigbar, halvrufsete arenarock.
Foo Fighters har sannsynligvis følt litt på dette selv også, og leverer svar på tiltale med et album som tidvis strutter av en energi, råskap og spilleglede som jeg ærlig talt skal innrømme at jeg trodde de var for gamle, velfødde og feterte til å mønstre.
For første gang siden innspillingen av albumet som skapte et navn for dem begge (ahem, Nevermind) samarbeider Grohl med stjerneprodusent og Garbage-trommis Butch Vig igjen, og han har hjulpet bandet med å finne frem til et nedstrippet, men luksuriøst lydbilde preget av tre gitarister (Pat Smear er tilbake i bretten igjen) som både utfyller og utfordrer hverandre med gnistrende riff og kjærlige soloer, mens Taylor Hawkins med forrykende innsats bak trommesettet gjør sitt beste for å døyve savnet etter den fabelaktige trommisen Dave Grohl.
Åpningslåta «Bridge Burning» setter tonen med foruroligende, nevrotisk gitarklimpring som avløses av et adskillig mer muskulært riff og pumpende trommer, før Grohl erklærer «These are my famous last words» med en intensitet som det snart skal vise seg at gjennomsyrer mesteparten av det øvrige låtutvalget også, fra trashpunkutblåsningen «White Limo» til det klassiske avsluttende Foo-anthemet «Walk».
På mer enn en måte føles det som om bandet avslutter en sirkel med denne plata, og vender tilbake til start med fornyet energi og selvinnsikt. På bittersøte «Dear Rosemary» kan man høre ekko fra de fleste av Grohls viktigste inspirasjonskilder – fra Big Star via Cheap Trick til Hüsker Du og Pixies – men låta føles mer som en kjærlig hyllest enn et grovt tyveri, og gis sågar ekstra emosjonell dybde av den gamle Hüsker Du-dronninga Bob Mould på gjestevokal.
En annen gammel kjenning dukker opp på den dirrende, eksplosive balladen «I Should Have Known», og det er vanskelig å ikke kjenne en klump i halsen når en tårekvalt Grohl synger «I can not forgive you yet» mens den gamle Nirvana-bassisten Krist Novoselic bidrar med ekstra tyngde (bokstavelig talt) på bass og trekkspill, på det som åpenbart er et ektefølt forsøk på å nå en slags endelig forsoning med Kurt Cobains selvmord.
Wasting Light er imidlertid ikke helt uten svakheter, og det som skiller det ut i positiv forstand fra de foregående platene er ikke først og fremst låtene, som fremdeles er bygget over nogenlunde samme lest, men at bandet later til å ha fått tilbake troen på sin egen musikk, og nå altså fremfører den med langt mer fandenivolskhet, driv og glimt i øyet.
Talende nok er det på de mest formulaiske og radiovennlige låtene, som den klønete singelen «Rope» og de lettbente rockerne «Back & Forth» og «A Matter of Time», at bandet virker mest likegyldige og uinspirerte, men disse er heldigvis unntakene snarere enn regelen på et album som kanskje ikke fullt ut rettferdiggjør hvorfor Foo Fighters er verdens største band, men i det minste gjør det veldig mye lettere å forstå hvorfor de er det.
Glenn Olsen
