Eric Clapton - Norwegian Wood / Frognerbadet
Terningkast 4

For pent, Clapton!

Torsdag spilte Eric Clapton for et utsolgt Norwegian Wood. Og de fleste var antagelig fornøyde med det de fikk se og høre. Men det kan bli for pent også.

Eric Clapton på Norwegian Wood 2011. Foto: Per Ole Hagen, NRK.
Eric Claptons gitarspill er det svært lite å utsette på, men det kan kanskje bli for pent? Foto: Per Ole Hagen, NRK.

Det var egentlig med det perfekte utgangspunkt at jeg torsdag for første gang fikk oppleve Eric Clapton live. Undertegnede har aldri egentlig vært noen stor fan av hans musikk, men anerkjenner hans status som en av rockens aller viktigste, spesielt som gitarist.

Se flere bilder fra konserten her!
Les også: Når er han på sitt beste?
Mer om Norwegian Wood 2011!

Men hva var det så vi skulle få oppleve fra den antagelig største artisten på årets Norwegian Wood-plakat? Å finne ut hva han kom til å spille var ikke spesielt vanskelig. Han har variert lite på setlistene sine de siste månedene, og da han spilte i Stockholm onsdag var det den samme leksa opp igjen.

Safe oppskrift

Spørsmålet var egentlig hvor mye han skulle variere på settet sitt og om han for eksempel skulle ta hensyn til hva som var hans siste hit her i landet. Hans siste single på VG-lista var ”Mye father’s eyes” fra 1998. Men trolig er ikke Eric Clapton spesielt opptatt av slikt og kjører heller en safe oppskrift som fungerer for ham og fansen. Ikke spiller han heller noen låter fra sitt siste album, Clapton som han slapp i fjor høst. Da kan man kanskje lure på hva som er vitsen med å gi ut nye plater?

Uansett hadde han ingen intensjoner om å legge skjul på sin kjærlighet til bluesen, som i høyeste grad dominerte hans låtvalg, også i Norge.

Man kunne kritisert Eric Clapton og bandet hans for endeløse instrumentalpartier, soli og gitaronani. Men det gjør jeg ikke. Det er tross alt dette mange i publikum har kommet for å se og høre. Og man kan da heller ikke laste ham for å gi litt ekstra plass til mannskapet sitt, når han har med musikere som trommelegenden Steve Gadd, Willie Weeks på bass og Chris Staiton på keyboard.

Føles ikke ekte nok

Claptons eminente gitarspill er perfekt, nesten til det uutholdelige. Og det er her min eneste virkelige innvending med torsdagens konsert kommer: Clapton er en så innarbeida og profesjonell musiker og har spilt så lenge og mye at det til de grader sitter i fingrene hans. Det ser ikke ut til at han trenger å tenke en tanke for å få musikken til å strømme ut gjennom sin Stratocaster. Og det er da man skulle tro at ”feelingen” virkelig skulle kunne komme til sin rett. At han virkelig skulle kunne leve seg inn i musikken og bli ett med den – slippe seg løs.

Ikke minst når han etter fire låter setter seg ned og tar det hele ned noen hakk med en akustisk gitar. Men på meg virker det hele for innstudert, for glatt og for pent – spesielt når han spiller blues. Det føles rett og slett ikke ekte nok.

Det er heller ikke veldig mye kontakt med publikum eller forsøk på å fri til massene fra slowhand.

Men publikum virker fornøyde og klapper med, særlig på ”Nobody knows you when you’re down and out”. For ikke å snakke om på ”Layla” – kveldens største hit, sammen med ”Wonderful tonight” og låta han dro fram etter den akustiske delen av konserten – ”Badge”, eneste låt fra Cream-perioden.

Eneste overraskelsen på kveldens setliste blei den gamle Bobby «Blue» Bland-coveren ”Further on up the road”.

Dette spilte Eric Clapton og bandet hans i Frognerbadet:
  • Key to the highway
  • Going down slow
  • Hoochie Coochie man
  • Old love
  • Tearing us apart

Sittende, akustisk:

  • Driftin’
  • Nobody know you when you’re down and out
  • Same old blues
  • When somebody thinks you’re wonderful
  • Layla

Opp på beina og på med Strat’en igjen:

  • Badge
  • Wonderful tonight
  • Before you accuse me
  • Little Queen of Spades
  • Cocaine

Ekstra:

  • Further on up the road
  • Crossroads