Katy Perry - Witness
Terningkast 3

Forglemmelig vitnesbyrd

Superstjernens vei til zen manifesterer seg musikalt helt på bakkeplan.

Katy Perry

Før Katheryn Hudson begav seg ut på Witness, det som nå er hennes fjerde utgivelse som alter egoet Katy Perry, var hun utkjørt. Hun brukte tiden på å samle seg selv, helbrede personlige forhold og bli edru, og midt oppi dette har skillet mellom Katy Perry og Katheryn Hudson blitt mer og mer visket ut.

Witness starter med tittelsporet, som er mer dunkel enn vi er vant med. Hun gir straks et mer modent, smartere inntrykk, noe som ikke nødvendigvis vedvarer. På denne plata har Perry sørget for å ha med litt ekstra kaliber, blant annet ved å hyre inn Max Martin. Sammen med Sia har han fått legge kronen på verket på blant annet «Hey Hey Hey», med Astrid S som får sneket seg inn på siste refreng.

Les og: Astrid S på Katy Perrys album

Etter å ha latt plata strømme gjennom øregangene mine noen ganger er det åpenbart at singlene de plukket ut er de soleklart sterkeste kortene, og «Swish Swish» med Nicki Minaj er vinneren. Fra å starte lekkert med upbeat-piano og knipsing til å smelte inn i en sexy house-beat og et av Perrys signatur-øyeblikk før refrenget. Men det beste her er eksentriske Minaj som får mye plass å boltre seg på, og eier det. Enkelt en av Perrys aller beste låter.

«Mind Maze» er en av låtene som har blitt dynket i Purity Ring sin sound, som bruker auto-tune til å melodifisere stemmen hennes. Om det er noen høydepunkter på plata utover «Swish Swish» så er det kanskje denne, sammen med «Power» som gjør seg rimelig lekker med bruken av funk-elementer. I et hav av sjø-metaforer er «Tsunami» også en av låtene som sørger for å skape noen skvulp av interesse.

40 låter ble skrevet for denne plata, men ble strammet ned til 15 som nå utgjør nesten en time. For å gjøre Witness mindre rotete og mer konsis burde en god slump vært sløyfet. «Save As Draft» starter rimelig billig med tastatur-knitring og er mot slutten tydelig fyll-materiale for plata. «Bigger Than Me» gjør at det klør i fingeren etter å trykke på «neste»-knappen.

«Into Me You See» er en ryddig avslutning, men gjør meg lang i maska når jeg finner ut at Hot Chip, som til daglig setter dansegulv i fyr og flamme, har hatt en eller annen rolle her. Den burde vært kuttet og heller latt langt mer stemningsskapende «Pendulum» fått æren av å trekke for sceneteppet.

Katy Perrys vei til personlig helbredelse har manifestert seg helt på bakkeplan hos Witness. Ved å dytte inn alle disse låtene på samme skive, hvor en hel del er blasse ballader eller uengasjerende house-pop blant et knippe fiffige og spenstige hithåp, er hun nesten mer selvdestruerende enn produktiv. Det henger ikke helt på greip, og selv om Perry føler seg mer zen i hode og sjel er hennes måte å lage et album på noe som fremdeles krever rekonvalesens.

Nicolay Woldsdal