Da Sweden debuterte med Under The Sycamore Tree i fjor var det mange med meg som fikk nostalgiens sluser åpnet. Plutselig tok jeg meg i å google Fredrik Brändström og plage kjæresten min med denne, samt lytte til obskure spillelister fra Trästockfestivalen 1998. Ved siden av å være oppsiktsvekkende bra, hadde albumet altså en sideeffekt: å skape ny glød for en sjanger jeg tenkte tilhørte en avsluttet epoke.
Derimot blir det klart når man hører Sixes & Sevens at Oslo-bandet har vokst ut av denne svensk-powerpop-revival-katalysatorrollen til å bli en konstellasjon som verken trenger de smale referansene eller bandnavnet for å vise seg frem. Andrealbumet viser et bredere spekter og minst like godt materiale som Under The Sycamore Tree, og dét er imponerende, siden det er bare et drøyt år siden de slapp debuten – hvis beste låter var lastet opp på Urørt så tidlig som i mai 2009.
Stikkordene er fortsatt de samme: Fokus på de fengende, lettfattelige refrengene, søtladne fraseringer, store gitarer og… la oss kalle det idiosynkratisk engelskuttale. Sjarmen ligger i hvor tilsynelatende enkelt Christian Spro og Fredrik Gretland gang på gang finner akkurat de melodilinjene som dunster av gjenhør, men aldri mer enn at man aner hvilke band de har vokst opp med – om de da ikke sier det i teksten, som i The Pixies-refererende «Barefoot Summer».
Den låten handler om det som var, og det er da også mye preteritumsform i tekstene. Nostalgien er med andre ord fortsatt til stede, og man kan vanskelig ha et problem med dét, all den stund Sixes & Sevens gir inntrykk av et band som nå for alvor skriver låter med sterk identitet – større enn de hadde på debuten, selv om det ikke er noen låter her som er riktig så radiosingelinnertier som «Tomorrow Calling». Helhetlig er dette dog sterkere og mer muskuløst produsert, noe som løfter «Magic Monday», «Those Days» og potensielt albumbeste «Sunny Sidewalks» triumferende opp og ut gjennom høyttalerne.
Sixes & Sevens viser at Sweden er et band for langt flere og større anledninger enn nisjen de har definert seg selv innen, men når dét er sagt var det ikke mange svenske powerpopband på nittitallet som lagde bedre album enn dette. Voksne fyrer har vokst med oppgaven, og sommerens beste toner kommer herved med høstsolen.
Jørgen Hegstad
