Skal vi tro rockabillypunkeren «The Lord’s Favorite», ser Elias Rønnenfelt lyset når han heller i seg vin til hundre euro, følger skrittene til struttende eiere av hvite stilettsko, eller stirrer inn i øynene til sin hjertens kjær – og denne bunnløse euforien kan kun skyldes at han må være Guds utvalgte.
Brorparten av tiden er det faktisk mulig å tyde ordene i den aggressive mumlingen; i musikkvideoen (ta en titt lengre ned) stirrer han rett i kamera; både refrenget og den dansende bassgangen fester seg umiddelbart på hjernelappene. Til tross for at det er en usedvanlig elskverdig låt, er det likevel tilsynelatende lite ved den som snur kosmos på hodet.
Men la oss ikke glemme at vi snakker om Iceage her. På sine to første plater – New Brigade og You’re Nothing – har deres støyende spurter i fotsporene til postpunkheltene Joy Divisons stort sett artet seg på et så bleiknebba og humørløst vis at jeg har ansett dem som svært oppskrytte. Nettopp derfor er «The Lord’s Favorite» en åpenbaring: Iceage kan faktisk være bitende underholdende – ved å ironisere over både sin desillusjon og sine Messias-komplekser – hvis bare de vil.
Ifølge kvartetten selv er nemlig Plowing Into the Fields of Love det nærmeste de har kommet sin idealplate. Har du vært fan siden dag én og ruger på et par puritanske trekk, behøver du likevel ikke la deg skremme av den relativt tilgjengelig countryflørten til ledesingelen. Selv når powerpophooks («Simony»), blåsercrescendoer («Forever»), akustiske gitarer (tittelsporet) og svulstige pianopartier («On My Fingers») føyes til rekkene av forfriskende grep på den soniske bandkontoen, er det fortsatt med piggtråden surret stramt rundt strengene.
Iceage – «The Lord’s Favorite»
Spesielt mye lystigere har de altså ikke blitt, men ved å bryte med de strenge punkdogmene er det for første gang mulig å føle med dem. Nydelige «Against the Moon» brer seg utover hele kroppen lik en velplassert knyttneve i solar plexus, og kunne etter alt å dømme vært skrevet av indierockfavorittene Broken Social Scene på en spesielt bedriten dag. Sammen med det avsluttende tittelsporet tilføres dermed en smertelig skjønnhet danskene tidligere har manglet i sin søken etter å blåse nytt liv i Ian Curtis’ melankoli.
Dette er riktignok ytterpunktene; de som beveger seg lengst fra albumdebuten New Brigades rabiate hardcore. Plowing Into the Field of Loves midje er til gjengjeld langt mer preget av bittert gitarøs, militant tromming og rabiat rabling på Rønnenfelts liksomengelske aksent, med høyst solide melodier i bunn. «Stay», «Forever» og «Let It Vanish» knytter seg sånn sett tett opptil Nick Cave-skolen – særlig når giftig cello, trombone og barpiano biter seg fast i lydbildet. Her vil det være mer enn nok å bryne seg på for gamle fans, mens den nye flokken Iceage-tilhengere – meg inkludert – vil nok finne færrest av de virkelig minneverdige øyeblikkene midtveis på danskenes beste plate.
Livet er temmelig meningsløst. For alt jeg vet med mine 22 år her på kloden – ett mindre enn Iceage-klikkens gjennomsnittsalder – så nytter det imidlertid lite å dyrke elendigheten. Studerer man den fra flere sider, kan det manglende lyset i enden av tunnelen plutselig vise seg å bære på tidligere uoppdagede sjatteringer. Dermed er Plowing Into the Field of Love ikke bare et mye modnere verk enn sine to forgjengere, men også mye nærmere å beskrive tilværelsen. Det er jo nettopp hva god kunst handler om.
Kim Klev
