Radiohead - Oslo Spektrum
Terningkast 4

Frakoplede seanser

Radioheads første av to konserter i Oslo Spektrum er et velspilt, men smått uengasjerende møte med et band godt innenfor egen komfortsone.

Det er mange album siden Radiohead gikk fra å være sjangeroverskridende til å bli sin egen sjanger; en dunkel, mollstemt sfære hyppig besøkt av egne og andres spøkelser. I dette liveformatet tar man seg dog i å savne et band som kan overraske.

De har innkapslet mye forskjellig over sine leveår, og det å skulle gå fra OK Computers altrock-bauta «Lucky» til de dekonstruerte Warp Records-landskapene på sine siste tre utgivelser er ikke en sømløs affære. Det gjør de heller ingen forsøk på her: Mellom hver låt slukkes lysene med en kjapp, Thom Yorkesk «thankyou», og omrigg skjules med en mengde taklys som etter hvert føles som kunstige avbrudd i et sett som kunne hatt godt av mer dynamikk.

Dette er det imidlertid lett å glemme når man konstant fôres av oppslukende vinnerlåter fra et band som tar igjen mangel på kommunikasjon med en velspilthet som tenderer mot det maskinelle. Her er det også Thom Yorke som frontfigur kommer inn: En manisk, hengslete, slangetemmersk danser som vrir «Identikit» og «All I Need» inn i det seremonielle.

Vi får et generøst antall låter fra hele karrieren, hvor favorittene er alt fra In Rainbows-elektrorockeren «Bodysnatchers» via OK Computers «Lucky» til Kid A-førstevalget «Everything In Its Right Place» og Hail To The Thief-seansen «There, There». I dette vellet av klassikere er det samtidig ikke fritt for dødpunkter, og flere av låtene fra A Moon Shaped Pool forsvinner i det harde, sementerte lydbildet.

Yorke gliser og knegger mens resten av bandet innhyller ham i dobbel perkusjon og store klangvegger; en setting han trives godt i. Det er stort og andektig, men de usmidige overgangene gjør at man rives ut av seansene mellom hver låt.

Riktignok får man gjentatte reiste nakkehårs-øyeblikk, som på «Exit Music (For A Film), «15 Step» og den kruttsterke fremføringen av «Karma Police», og pakken er såpass sterk og Yorke såpass tilstedeværende at det aldri blir ordentlig kjedelig heller. La oss kalle det godkjent pluss.

Jørgen Hegstad