Avey Tare's Slasher Flicks - Enter The Slasher House
Terningkast 4

Fredag den trøttende

Avey Tares nye prosjekt er en kosmisk røre som glimtvis overgår Animal Collectives beste øyeblikk – når det ikke blir for opptatt av seg selv.

tareMedlemmene i Animal Collective har hele tiden levd parallelle og temmelig annerledeslydende solokarriereliv, med sterkt varierende resultat. Panda Bears bestenotering Person Pitch er lang, elektronisk og seig og hans Jane-prosjekt støyende og vrangt, mens Avey Tares album med eks-Múm-medlem Kría Brekkan, som ble gitt ut baklengs(!), har jeg fortsatt til gode å møte folk som har kommet seg gjennom. Der Animal Collective-albumene sakte, men sikkert har blitt dratt i retning av det trygge, har altså soloprosjektene holdt seg på avstand fra det ordinære.

Avey Tare’s Slasher Flicks legger seg imidlertid overraskende nært opptil moderlyden, spesielt slik kvartetten låt rundt Feels og Strawberry JamEnter The Slasher House låter dog mer som overskudd enn som restlager, og med Centipede Hz friskt i minne, også kjærkomment.

Singlene «Strange Colores» og «Little Fang» er de som viker mest fra den lyden, med pust av annerledeshet inn mellom det fargerike lappeteppet som preger Dave Portners låtskriving. De kommer etter at vi blant annet har vært gjennom «A Sender» og «Duplex Trip» – begge påminnelser om forne AC-storlåter som «For Reverend Green» og «Fireworks».

For selv om Slasher Flicks ellers består av kapasiteter fra både kokorockbandet Ponytail og hysterisymfonikerne Dirty Projectors, er dette i svært stor grad Portners prosjekt. Låten som minner mest om alle tre er «Blind Babe», der Jeremy Hyman får vist frem sine rotete trommeferdigheter og sinusbassen ruller over vokalen i det som blir albumets beste spor.

Det hviler dog noe uforløst over hele albumet og prosjektet som sådan. Man ønsker seg flere bidrag fra alle, mindre surr og flere melodier som trenger gjennom, selv om «Blind Babe», «Little Fang», «Strange Colores», «Modern Days E» og «Duplex Trip» er langt fremme i kollektiv-kanonen. Kanskje er det den overhengende skrekkfilmtematikken som har kommet tilbake for å straffe dem: Enter The Slasher House er intens, adrenalinutløsende og spennende, men samtidig utmattende, tåpelig og lettfordøyd.

Jørgen Hegstad