Deerhunter - Monomania
Terningkast 5

Freidighetens time

Deerhunters glimrende sjettealbum er også deres mest rufsete, rå og nakne.

Deerhunter-MonomaniaBradford Cox, denne intense og pinnedyrliknende karakteren som utgjør Deerhunters primus motor, gjør akkurat som han vil. Og takk og lov for det. Slik har han siden albumdebuten Turn It Up Faggot i 2005 bestandig peilet Georgia-bandet inn i et gyllent og eksentrisk sidespor av indierockscenen. Én del av regnestykket er så klart Cox’ skrudde hjerne, men med i summen er også bandets rike musikalske beitemark – bestående av sjangeruttrykk som postpunk, kunstrock og støypop.

Noen kommer sikkert til å skyte meg for dette, men forrige album, Halcyon Digest – om enn lekkert produsert og bestående av flere sterke låter – strøk kanskje lytteren vel mye med hårene? Punkidealet, som for Cox først og fremst handler om å gjøre det uforventede, havnet nemlig litt på avveie. Uansett: I tiden etter utgivelsen – og videre gjennom innspillingen av soloalbumet Parallax (2011) – skal frontmannen ha surret rundt i New York, svøpt i en tåke av depresjoner og store kvanta brun rom.

En periode som nå er over, heldigvis. Én av grunnene kan være at samholdet i Deerhunter visstnok er bedre enn på lang tid. Og det høres: Monomania kan på sett og vis kalles Deerhunters “store punkskive”. I hermetegn, altså. For selv om lydlandskapet er mer skranglete enn noensinne og albumet er spilt inn på gamlemåten, med hele bandet sammen i studio, drives Deerhunter fortsatt frem av Cox’ ekstraordinære evner som låtskriver. Hvilket enkelt understrekes av ordinære kutt som “The Missing” og “Blue Agent”, men også bluespunkerne “Pensacola” og “Neon Junkyard”, samt ypperlige “Sleepwalker”.

Selv om Cox stadig insisterer på at tekstene hans ikke er så mye å dvele med – de er jo kun et produkt av den maniske tankestrømmen hans – er de ikke mindre verdt å merke seg. Store deler av tematikken på Monomania later nemlig til å ta et oppgjør med den tunge tiden siden forrige utgivelse, ofte med et ørlite glis i munnviken.

Ikke bare dreier det seg om kjærlighetssorg (“Back To The Middle”) og medikamenter (“T.H.M.”), men også det å treffe bunnen med hodet først (“Nitebike”). Samtidig finnes det flere humørfylte øyeblikk, som i surrealistiske “Dream Captain”: “Dream captain/take me on your ship/I have a feeling I’m gonna be sick/I’ve been landlocked for too many weeks”.

Monomania er heldigvis alt annet enn et resultat av monomani. Bradford Cox og resten av Deerhunter gjør nemlig hva enn som føles riktig i øyeblikket. Og som regel er det også det. Tolk det gjerne som en selvsikker finger til alle musikere som gjentar seg selv. Det gjør i hvert fall jeg.

Kim Klev