Yeasayer - Odd Blood

Frekkhetens nådegave

Yeasayer: Odd Blood [Mute/Playground] Yeasayer har senket skuldrene siden sist. Det kler dem. Brooklyn-trioen bergtok mange musikkelskere med skjeggete tilbøyeligheter – inkludert en noenlunde unison Lydverket-redaksjon – da de med den majestetiske debutplaten All Hour Cymbals (2007) skisserte et slags svar på det altfor sjeldent stilte spørsmålet ”hvordan ville det hørtes ut om Return To […]

Yeasayer: Odd Blood

[Mute/Playground]

terning474

yeasayer

Yeasayer har senket skuldrene siden sist. Det kler dem.

Brooklyn-trioen bergtok mange musikkelskere med skjeggete tilbøyeligheter – inkludert en noenlunde unison Lydverket-redaksjon – da de med den majestetiske debutplaten All Hour Cymbals (2007) skisserte et slags svar på det altfor sjeldent stilte spørsmålet ”hvordan ville det hørtes ut om Return To Cookie Mountain egentlig var et soloalbum av Lindsey Buckingham, spilt inn i en av Saharas utkanter seinsommeren 1979?”.

Noen år etter (og med et par skuffende konserter på norsk jord i bakhodet) er det enklere å notere seg sprekker i den imponerende fasaden – først og fremst at All Hour Cymbals i all hovedsak holder seg flytende på sitt helstøpte uttrykk, og at de virkelig strålende melodiene befinner seg i et klart mindretall.

Dermed er det ekstra hyggelig å kunne fastslå at Yeasayer har utviklet seg siden sist; de har blitt frekkere, friere og mindre selvhøytidelige. Odd Blood viser bandet fra sin mest fargesterke, utadvendte og dansbare side, med klarere paralleller til et pålogget MGMT enn forblåste ørkennomader med sand i ørene. Og låtene? De holder gjennomgående et høyt nivå.

De største øyeblikkene på Odd Blood teller de tungt åttitallskolorerte singlene ”Ambling Alp” og ”O.N.E.”, den utspekulerte r&b-flørten ”Love Me Girl” og – i ensom majestet –elektroballaden ”I Remember”, som parer ungdommelig patos, øm popteft og skakk menneskelighet med en presisjon som antyder hvordan en av de beste John Hughes-filmene ville hørtes ut om Animal Collective stod for soundtracket.

Likevel: Når tre av kun ti låter – det daffe åpningssporet ”The Children”, den trippy skissen ”Strange Reunions” og hektiske ”Mondegreen” – aldri når noen forløsning, tilsier enkel matematikk at skuffelsen like godt kan fordøyes nå, mens vi venter på mesterverket Yeasayer temmelig sikkert har i seg.

Marius Asp