Enslaved - Axioma Ethica Odini

Fremad i alle retninger

Enslaved er for bra til at kun metalfolket skal ha glede av dem.

«Vikingmetal» meg her og der. Joda, den snart 20 år gamle Haugesund-kvintetten Enslaved er fortsatt i kontakt med sine røtter som ekstremmetal-pionérer, både i kraft av lyriske motiver (betyr albumtittelen noe sånt som «Odins sanne etikk», tro?) og lydbildet (om enn et stykke unna de kjappeste, styggeste eller mest brutale utøverne innenfor tradisjonen). Men poenget ved dette ellevte studioalbumet er snarere å ekspandere uttrykket, et grep Enslaved gjennom hele karrieren har holdt fast ved.

Verken «Ethica Odini» eller «Raidho» har noe usnakket med klassisk Maiden eller annen melodisk, progressiv, klassisk metal, men for min del kommer albumets første innertier med tredjesporet «Warduun», der et sludgy, forrykt vers møter et refreng der Bowie har havnet på black metal-kjøret, for så å rase avgårde innover i et forhutlet vinterlandskap du skal være temmelig skarpladd for å føle deg avslappet i.

Det er med andre ord ikke noe å si på temperament eller punch i denne omgangen heller (sjekk gnistrende «The Beacon» for en leksjon i sjangerens kjerneverdier), men det er vel så interessant å registrere hvor lave skuldre bandet bærer arven sin på, og hvor sultent de tråkker seg videre innover i nye territorier. «Axioma» maner fram lyden av en øde, seigtflytende postapokalypse, helt uten noe leven, mens «Giants» snuser på skakk Jerry Cantrell-harmonikk og sirupstjukk post-Sabbath-riffing med storslått resultat.

Disse avstikkerne er imidlertid ingenting mot «Night-Sight», som starter som en hvilken som helst Tortoise-låt, dyttes over i episk bukkeritt-gir og etterhvert gir våte drømmer om et samarbeid med et annet ensemble med fot for folketoner, Dungen. Og avsluttende «Lightening» veksler like uanstrengt mellom stygt, storslått og vakkert som mesterlige «Clouds» på forgjengeren Vertebrae.

Få album hittil i 2010 har i det hele tatt vært like helstøpte og engasjerende som Axioma Ethica Odini. Nå som de skal ut i Europa med Dimmu Borgir og denne platen i bagasjen, er det slett ikke utenkelig at de returnerer som et langt større band enn tidligere. Det er i så fall høyst fortjent.

Marius Asp