Thea & The Wild - Strangers And Lovers

Fremdeles lovende

Thea & The Wild leker seg med forskjellige uttrykk på sin første fullengder. Til svært vekslende hell.

strangersHer i P3 forventet vi at Thea & The Wild skulle gjøre seg bemerket allerede i fjor. Tanken på et samarbeid mellom den begavede vokalisten fra Norma Sass og produsent Kenneth Ishak fylte mer enn ett hjerte med håp.

2013 gikk, uten at det nye prosjektet til Thea Glenton Raknes skrev musikkhistorie. Både by:Larm-opptredenen hennes og singlene «Hots for you» og «Cry sometimes» var godkjente – men ikke mer enn at de pekte i retning av noe spennende.

Det er også grenser for hvor lenge man kan smykke seg med betegnelsen «lovende». Den har vært klistret til Raknes og bandene hennes i snart fem år, og når det første albumet fra Thea & The Wild nå slippes, er det på tide at det lovende forløses og blir til noe uforbeholdent bra. 

Strangers and Lovers har sine øyeblikk, samtidig som det nok ikke utnytter hele sitt potensiale. Ofte føles låtene unaturlig tvunget inn i kort popformat.  Alle de elleve låtene er under fire minutter lange, fem av dem under to minutter. Resultatet er nokså heseblesende; det virker som Raknes skynder seg i mål. Tempoet og energien er mye høyere enn det Chelsea Girl-inspirerte coveret hinter om, og flere av låtene, som  «Cry Sometimes» ville tjent på å få strekke seg ut, få mer luft og åpenbare seg saktere.

Det sagt: Albumet er ikke uten fine øyeblikk. Åpnings- og tittelkuttet «Strangers and Lovers» gir en euforisk start og vitner om en artist med overskudd og skaperglede. Enn så lenge er det høye tempoet bra, men i lengden blir det slitsomt.

Albumets beste låter er de som bryter ut av det hastige og rastløse som preger Strangers and Lovers. «Mourning Song» trekker veksler på folk og  kler den fine country-knekken Glenton Raknes har i stemmen.

Påfølgende «Heartattack» er en helt annerledes låt med sin buktende basslinje og seige oppbygning, men de to ytterkantene viser artisten fra sine beste sider. Også gitartunge  «Trains» er vellykket, mens pumpeorgel-drevne «Ropes» og «Cold Feet» og  avslutningslåta «Take Me To That Dark Place» derimot godt kunne vært utelatt.

Vokalen til Glenton Raknes er, som tidligere, det fremste kjennetegnet på albumet Strangers And Lovers. Sammen med tekstene tegner den omrisset av en personlighet full av følelser, rastløshet og store drømmer – men også mørke og lengsel. Rent teknisk viser Raknes også et bredt register. Stemmen er mest tiltalende når hun ligger enten dypt eller lyst og mykt. Når det tenderer mot det nasale, som i refrenget på «Hots For You», bikker det over til anmassende.

Materialet fra Stranger and Lovers vil nok egne seg bedre live enn på plate. Allikevel vil nok albumet stå igjen som en utgivelse der Thea & The Wild først og fremst tester ut forskjellige uttrykk og forhåpentlig kommer litt nærmere landskapet hun skal operere i fremover. Det er jo fremdeles lovende.

Trine Aandahl