Baroness - Purple
Terningkast 6

Friskmeldingen

Sjokkerende bra fra Savannahs fineste.

Baroness - Purple. Foto: promo, facebook.com/yourbaroness
Baroness – Purple. Foto: promo, facebook.com/yourbaroness

Tre år etter det alvorlige busskrasjet på turné i England, der ni mennesker ble skadd og som gjorde at halve bandet valgte å legge instrumentene på hylla, er sludge-metallerne fra Savannah, Georgia tilbake med ny musikk. I den grad en kan kalle det sludge-metall lenger, Baroness er et band i kontinuerlig utvikling. Og det er lenge siden den merkelappen har vært gjeldende. Purple fortsetter der dobbelalbumet Yellow & Green slapp og er på mange måter en naturlig fusjon av sistnevnte og Baroness to foregående utgivelser. Her gis det både plass til harde og rifftunge elementer uten at det går på bekostning av de vakre atmosfæriske melodiene som har blitt en av vokalist John Baizleys store styrker de siste årene.

Les: Baroness i stygg bussulykke.

Man kunne ane at noe stort var i gjære allerede i august da førstesingelen «Chlorine & Wine» ble sluppet. En majestetisk friskmelding på i underkant av syv minutter der vi er innom alt fra det atmosfæriske og drømmende til det progressive og harde, som ender i en storslått og mektig Queen-aktig avslutning. En avslutning hvor nyerverde Sebastian Thompson virkelig får skinne på trommene og viser at han er en mer enn god nok erstatning for Allen Blickle, noe han viser gjennom hele plata. Tekstmessig slåss Baizley med egne demoner etter ulykken; «my doctor’s unable
to cut through cable that leads to my mind». Og det er, naturlig nok, tematikken som gjennomsyrer platen. Ikke nødvendigvis de fysiske skadene og selve ulykken, men heller den psykiske kampen det er å «komme tilbake» etter å ha opplevd noe slikt. Ikke ulik den kampen jeg mistenker at post-hardcore-bandet The Ghost Inside kjemper akkurat nå, som var utsatt for en lignende ulykke tidligere i år.

På andre smakebit, platas og kanskje årets beste låt i min bok, «Shock Me», får vi en intro som er skremmende lik Sky Ferrairas «One» (uten at jeg mistenker Baizley & co for å ha hørt særlig på den) før det eksploderer inn i det grandiose verset der Baizley på hjerteskjærende vis synger «good fortune never was shining on me, the way it shone on you». For ikke å snakke om mannskor-refrenget som er i en helt egen klasse. Melodiøst og sårt, men kraftfullt. Samtidig som de holder seg på den rette siden av pompøsitet-skalaen.

På forbilledlig vis og som om det var verdens mest naturlige ting fortsetter Baroness vekslingen mellom rolig og hardt hele plata gjennom. Ingenting virker overlatt til tilfeldighetene, hele plata føles gjennomarbeidet og bunnsolid. Både låtmessig og covermessig (sistnevnte er kanskje ikke så rart da John Baizley har laget cover for band som Kylesa, Kvelertak og Black Tusk i en årrekke). Og ikke minst som et overskuddsprosjekt. Et overskudd det nok må ha vært vanskelig å finne til tider, all den tid man drev fysisk opptrening av kroppen samtidig. For å ikke snakke om angsten en må bære med seg. Men de lykkes. Både på Mastodon-esque spor som «Morningstar» og «Desperation Burns» som lener seg mer mot den første delen av bandets backkatalog (tenk «The Sweetest Curse» bare uten «Kylesa-vokalen») og på det balsamerende instrumental-sporet «Fugue» som fungerer som en deilig pust i bakken i en intens og alt-oppslukende plate. For å ikke snakke om det Propagandhi-aktige mellomspillet til «Kerosene».

Dette er en plate som fortjener å høres. Ikke bare av menigheten og spesielt interesserte, men av alle. Drahjelpen fra Metallica-frontmann James Hetfield er nok kjærkommen og åpner nok noen (d)ører. Men jeg frykter at det blir med det. Manglende velvilje til å satse på band over en viss alder hos formaterte radiokanaler gjør at band som Baroness, som ikke har et velsmurt PR-apparat eller en «hype» å surfe på, forblir i undergrunnen. Og joda, de vokser seg sakte men sikkert større (litt som med Clutch), men når låtmaterialet til Purple er i en klasse for seg selv er det trist å se de forbigått gang på gang på grunn av en tankegang som favoriserer det ufarlige og generiske. Nok om det. Baroness kunne uansett ikke ha valgt en bedre utgivelse å ta jomfrudommen til bandets nyoppstartede plateselskap Abraxan Hymns med. Et svakt rockeår til tross, vi fikk en fremtidig klassiker sånn helt på tampen. Som Baizley selv sier det «Shock me, I needed a surprise». Det fikk vi. Av den positive sorten. Purple er kanskje bandets sterkeste utgivelse til dags dato og ikke minst årets plate 2015. God jul.