Raga Rockers - Shit Happens

Fritt fall

Raga Rockers: Shit Happens [Pilot/EMI] Ikke alt var bedre før. Men Raga Rockers? Yeah, yeah, yeah.  Nye grep og innfallsvinkler må prinsipielt ønskes velkommen fra et band som har holdt det gående i snart tredve år, ikke minst når den soniske paletten – tre grep over fire flate – er såpass sparsommelig utrustet som i […]

Raga Rockers: Shit Happens

[Pilot/EMI]

terning22

Raga

Ikke alt var bedre før. Men Raga Rockers? Yeah, yeah, yeah. 

Nye grep og innfallsvinkler må prinsipielt ønskes velkommen fra et band som har holdt det gående i snart tredve år, ikke minst når den soniske paletten – tre grep over fire flate – er såpass sparsommelig utrustet som i tilfellet Raga Rockers. Det er ikke dermed gitt at denne viljen, som finnes i et visst monn på Shit Happens, gir avkastning – blåserbidrag fra i utgangspunktet flinke folk som Jørgen Munkeby og Mathias Eick fremstår som påklistrede, og reggaeflørten ”Nestbest” faller pladask til jorden allerede innen ”Oslo vest” har blitt rimet med ”best”.

Og nettopp tekstene til Michael Krohn har med tiden blitt Ragas største problem – både verdenssyn og rimpresisjon føles håpløst datert i kjølvannet av unge artister som på ny har pumpet relevans og liv inn i den norskspråklige rocklyrikken. Krohn blir til sammenligning stående på stedet hvil – her messes det fortsatt lakonisk om statuspress, eskapisme, politisk dårskap og sivilisasjonens nært forestående sammenbrudd, men med en hang til plattheter og lettvinte rim som ville fått selv den tålmodigste niendeklasselærer til å knekke rettepennen i ren frustrasjon.

Hva sitter man så igjen med? Jo, to gode låttitler (”Jenter som kommer”, ”Antitrist”) og magre tilløp til musikalsk og lyrisk inspirasjon. Personlig er jeg svak for linjene ”lammet spiser ulvene / yeah yeah yeah” (selv om jeg innser at det må godskrives nostalgikontoen), men bandet låter gjennomgående seigt og uinspirert, uten tilstrekkelig sterke melodier i bunnen. Helt på tampen av platen begynner ting å skje – ”Antitrist” løfter frekt nok hooket fra Steely Dans ”Night By Night” og teksten fra Stones’ ”Sympathy For The Devil”, mens (den riktignok altfor lange) singelen ”En vakker dag” overbevisende rister løs over rytmemønstret til sistnevnte.

Dermed er konklusjonen like enkel som den er sørgelig: Raga Rockers anno 2010 er best når de ikke høres ut som seg selv – særlig ikke den velfødde og baktunge utgaven som får boltre seg over Shit Happens. Dette begynner å gå på ettermælet løs, intet mindre.

Marius Asp