Cashmere Cat - Mirror Maru EP

Futuristiske mjau

At den internasjonale klubbscenens øyne rettes mot norske Cashmere Cat er vel fortjent: Mirror Maru EP er leken, utfordrende og basstung klubbsoul fra fremtiden.

Cashmere Cat - Mirror Maru.
Cashmere Cat – Mirror Maru

Noe har åpenbart hendt med verden når både R&B-fløtepusen, elektronikanørden og wobblebassentusiasten kan begrave stridsøksen og møtes i skjønn symbiose på dansegulvet. Et eksempel på dette felles referansepunktet er den amerikanske bassduoen Sepalcure, hvis debutalbum fortsatt står seg som et av fjorårets høydepunkter. De makter som andre fremovertenkende produsenter å fusjonere den lengselsfulle urbanmusikken med dype bassvegger som får underhudsfettet til å dirre, mens resten av kroppen skriker etter å riste fra seg på dansegulvet.

Kjært barn har gjerne mange navn. Hvis Cashmere Cat ikke får noen bjeller til å ringe, er sjansen større for at du har hørt om Magnus August Høiberg under aliaset FINAL – enten som fingernem remikser, norgesmester i turntablism eller som LidoLidos høyre DJ-hånd. Men under prosjektet Cashmere Cat har Høiberg satt seg fore å tøye sine egne kreative grenser, noe i løpet av de siste månedene har fostret amorøse remikser av Lana Del Rey og Jeremih.

Med debututgivelsen Mirror Maru EP (oppkalt etter en viss LOLcat) leker Høiberg seg videre i den samme soniske sandkassen. I likhet med  Sepalcure flørter han med møtet mellom bangers, tradisjonell klubbmusikk og R&B. Tilnærmingen til formen er ikke ulik skotske Rustie, som selv har fått øynene opp for 24-åringen – her kan uventede vendinger skjule seg bak ethvert hjørne. Ta for eksempel åpneren “Mirror Maru”, hvor harmoniske harper humper avgårde før truende sørstatsbeats brått bryter opp tryggheten.

Nettopp her ligger mye av energien i prosjektet. “Secret + Lies” flyter avgårde på stakkato rytmer, hvor boblende synther, bassvegger og vokalsamples stadig angriper fra hver sin kant, mens “Kiss Kiss” veksler mellom rullende bassvegger og vestkystfunk. Det er heller ikke meningen at man skal ta universet til kashmirkatta altfor seriøst, noe den høyst udiskré knulleknirkingen i tittelsporet og den gjennomsyrende pusekattleflingen mer enn hinter om.

De hakket mer dempede øyeblikkene som utgjør “Paws” er det nærmeste Cashmere Cat kommer det reinspikka popformatet. Nattaviseklokker og ihjelpitchet vokal gjør den til en futuristisk kåtskalhymne, intet mindre.

Det er høyst fortjent at Cashmere Cats tapning av 2 Chains’ “No Lie” har fått skryt av det amerikanske urban-magasinet Vibe. Ved å veie de barnslige undertonene like tungt som mer utfordrende tilløp, stiller han seg langt fremme i køen mot fremtidens klubbmusikk.

Kim Klev