Lagwagon - Hang

Gamle punkere sparker hardt

Fat Wreck-favoritter imponerer stort i comebacket.

Lagwagonhang«Everyone tells me I’m close minded. If it’s not punk rock I’m never gonna like it”. Akkurat slik, som i Visions “Close Minded”, tror jeg mange av oss har hatt det. Vi som vokste opp med SoCal-punken på 90-tallet. Den fant oss, vi fant den. Noen beveget seg videre, mens mange – sjangerentusiastene – ble. Jeg tilhører sistnevnte kategori. Derfor er det alltid like spennende når en av bautaene fra gullalderen på midten av 90-tallet kommer med nytt materiale.

Det har gått seks år siden de i det hele tatt ga ut noe, og hele ni år siden den siste studioplaten Resolve: Et nytt Lagwagon-album har med andre ord ikke virket veldig sannsynlig. For der kontemporære kolleger som Bad Religion, NOFX og Rancid har gitt ut plater med en viss hyppighet, har det vært stille i Lagwagon-leiren, bortsett fra frontmann Joey Capes mange sideprosjekter. Jeg hadde for lengst avskrevet dem som et band som kom til å turnere sjangerfestivaler i Øst-Europa til de la inn årene. Jeg tok feil.

Lagwagon er tilbake. Og for et comeback. Santa Barbara-kvintettens åttende studioalbum, Hang, fortsetter der Resolve slapp, og høres ut som en hybrid av sistnevnte og karrieresbeste Hoss. Tyngre, voksnere og mørkere, men fremdeles med farten og de tidvis intrikate melodiene intakt. Allerede etter noen sekunder, med den «Alien 8»-aktige åpningslåten «Burden of Proof», forstår du at Joey Cape & co. har brukt pausen godt.

Og når den akustiske intro-låta glir over i «Reign» snakker vi frysninger. Hjertet står i d-beat. Låta drar paralleller til gammel No Use For A Name på verset, er noe av det beste vi har hørt fra Lagwagon på denne siden av 2000-tallet og kunne glidd rett inn på hvilken som helst Lagwagon-plate fra det gylne 90-tall. Og trommespillet til 44 år gamle Dave Raun bør fjerne enhver tvil om at han er en av de fremste trommeslagerne innen punkrocken.

På «The Cog in the Machine» senkes tempoet en smule, og vi vartes opp med et stonerrockriff som like gjerne kunne vært hentet fra Fu Manchus The Action is Go. Like fort skifter det, og låta går etterhvert over i en nydelig bridge Bad Religion verdig hva melodilinjer og koring angår.

Det er også en av styrkene til Hang: Variasjonen, intensiteten og spillegleden. Der Rancid fremstår aldrende og resirkulerer gammelt materiale på Honor Is All We Know, spiller Lagwagon som om de nettopp skulla ha bikka 20. Spillegleden og spennvidden fortsetter utover plata, som f.eks. på metalriffingen i 6 minutter lange (!)«Obsolute Absolute», som debutantbassist Joe Raposo får æren av å åpne. Og hør den nydelige piano- og vokal-introen til «One More Song», hyllesten til bestekompis og NUFAN-frontmann, Tony Sly, som gikk bort så altfor tidlig i 2012. Et av platas sterkeste spor.

Det er lett å se at Tony Slys bortgang har hatt stor påvirkning på platas atmosfære. Dysterheten fra Resolve, som var en reaksjon på at eks-trommis Derrick Plourde tok sitt eget liv i 2005, fortsetter på Hang. Angsten og sårbarheten er byttet ut med et mer sosialpolitisk tekstunivers som levner liten tro på samfunnet vi lever i.

Noe «In Your Wake» er et perfekt eksempel på – en slags light-versjon av NOFX eposet «The Decline». Låta som får æren av å avslutte plata med den ikke overveldende positive linja «you’re next to hang» fikk en god venn av meg til å utbryte «jeg tror jeg kommer til å synge med på det refrenget resten av mitt liv» etter første gjennomlytt. Vanskelig å være uenig.

Hang er 38 bunnsolide minutter, både låt- og produksjonsmessig, og fullt på høyde med klassikere som Trashed og Hoss. En av årets plater i mine ører. Men du finner den nok ikke på noen årsbeste-lister – skatepunken har for lengst blitt avskrevet som irrelevant og utdatert (noe Lagwagon selvironisk harselerte med på den lett forglemmelige EPen I Think My Older Brother Used to Listen to Lagwagon». Men skulle sjangeren atter en gang løftes opp i lyset, er det ingen tvil om hvem som står fremst i feltet. Gamle punkere er fortsatt eldst.

Jørn Kaarstad