Knyttet nært opp mot platebutikken Tigers musikkscene debuterte nylig fire nymyndige oslogutter med Devoured Trees & Crystal Skies, en albumutgivelse som med stødige, unge middelklassehender viderefører den mørke, dvelende og smått eksperimentelle kvalitetshardcoren bysbarn som blant andre Snöras, Kaospilot og Dominic de siste årene har gitt ut på Tigers egen label, ypperlige Fysisk Format.
Debutalbumet inneholder låter av høy kvalitet, der den pure hardcorens energi og gitarriff kombiners med indierockens drømmende og utforskende lydlandskap. Når det likevel ikke er noe mesterverk, skyldes det først og fremst manglende variasjon. Det montone ved Aristillus lydbilde kommer også i blant frem på scenen, men i et femogtjue minutter langt sett rekker ikke dette å slå ut som et negativt element.
Det å skulle opptre på by:Larms mest ensomt plassert konsertlokale, Sub Scene, en ungdomsklubb uten alkoholservering – og det attpåtil så tidlig som klokken halv ni – har sine åpenbare ulemper. Et påfallende dårlig oppmøte er det ikke, men det er likevel ikke usannsynlig at Aristillus står bak lørdagens minst folksomme konsert. Heldigvis later ikke dette til å plage kvartetten i merkbar grad, og særlig gitarist Håkon Ross viser et smittende engasjement.
Om ikke Sub Scene kan by på et suverent publikumsoppmøte, disker de på den annen side opp med nær perfekt lyd. Med Aristillus’ tendens til å hoppe fra det harde og energiske rett inn i lydskildringer av bekmørke granskoger, er dette en ren og skjær nødvendighet. Uten at det på noen måte fremstår syntetisk eller påtatt spiller de tidvis også av mørke og lavmælte pianopartier fra albumet mellom låtene. Et enkelt, men effektivt triks for å fremstå mindre joviale enn de etter all sannsynlighet er.
Tross i at debutalbumet har vært ute i underkant av fire uker er nytt materiale allerede klart til presentasjon, og det med en låt som fremstår som konsertens mest fabelaktige. Aristillus briljerer i det hele tatt nok til å kive mot sine eldre sjangerfrender og -forbilder. Lovende, og ikke minst imponerende.
Kim Klev
