På samme vis som Kings of Leon, The Killers, og Coldplay har sett sine bedre dager, kan det også være vanskelig å grave opp det store engasjementet for Nordens største band i 2014 – snart tjue år ut i karrieren. Per dags dato virker nærmest den radioformaterte arenarocken å ligge i stabilt sideleie, mens stadionene primært blir okkupert av to grupperinger: Den hardbarka metallkjernen og – i stadig større grad – fans av hyperaktiv klubbmusikk.
Frosne beats tilskrevet «En plats i solen» hamrer ut fra bak et stort, sort klede som dekker scenen. Kents skrotter er ennå ikke noe sted å se – man må bare ta for gitt at svenskene spiller bak sceneteppet, kalkulert (eller velspilt, om man vil) som det enn låter. Omsider veves imidlertid kuttet inn i «Mirage» og Jokke Berg & Co. er offisielt på plass ved et, tja, ikke akkurat fullsatt Norwegian Wood. Akkurat her hviler nok mye av skylden på et nylig utsolgt Sentrum Scene, for så vidt.
Tatt i betraktning hvor elektronisk Kents musikalske uttrykk har blitt over det siste tiåret, fremstår deres troskap til et relativt tradisjonelt bandoppsett som heller kunstig. Eksempelvis drar konsertkutt som «Skogarna», «Allt har sin tid» og i særskilt grad «Ingenting» minimalt nytte av to gitarister på scenen – der særlig Sami Sirviö virker å klø i fingrene etter noe å faktisk spille. Og allerede her rører man ved den porøse kjernen som utgjør livebandet Kent: Hvordan skal man klare å føle den samme storheten som låtene insisterer på når følelsen av å lytte til en naturtro luftspeiling gjør seg gjeldende?
Symptomatisk nok er Kent klart best når staffasjen – synthesizere som strykere – havner i andre rekke. Brorparten av utvalget deres fra årets enerverende profetiske Tigerdrottningen blekner eksempelvis mot det drivende temaet til «Petroleum», mens svenskene viser at de kan være impulsive hvis gidder ved å plukke ut svært uforventede «747» fra Isola (1997).
«999» – det første av to ekstranumre – er imidlertid den eneste låten der hele Kent (og ikke bare frontmann Jokke Berg) virker å hygge seg. Så snodig er det riktignok ikke: Dette er den beste og mest livsbejaende låten bandet har skrevet på flere år, og at den fungerer like godt på en scene tilfører konsertopplevelsen avkastning. Men det er også det eneste øyeblikket som har maktet å feste seg i korttidshukommelsen – der har resten allerede forduftet takket være sin overhengende friksjonsløshet.
Kim Klev
