Pharrell Williams - G I R L
Terningkast 4

Dum og deilig

Gladgutten Pharrell Williams seiler i medvind for tida.

Det kan være lett å glemme hvor mye storartet musikk Pharrell Williams har vært involvert i, både som produsent og artist. En ting er «gullalderen» fra slutten av nittitallet til 2004 eller der omkring, da Neptunes sammen med Timbaland redefinerte og dominerte det rådende urbane poputtrykket.

Men tross en raus håndfull gullkorn siden da – fra Clipse-mesterverket Hell Hath No Fury via Snoops «Drop It Like It’s Hot» til inspirerte jobber for Frank Ocean, Kendrick Lamar og Miley Cyrus (jovisst!) – har en frustrerende soloplate og noen tamme N*E*R*D-utgivelser gjort det lett å glemme at den vesle 40-åringen fra Virginia Beach i det hele tatt finnes.

I fjor løsnet det til gjengjeld på ordentlig for Pharrell. Robin Thickes «Blurred Lines» og Daft Punks «Get Lucky» er henholdsvis grufull og grovt overvurdert i min bok, men hans udiskutable medvirkning til singlenes massive suksess har plassert ham ettertrykkelig tilbake på kartet igjen.

Hovedvekten av materialet på G I R L representerer på mange måter en forlengelse av disse låtenes estetikk: feelgood-svøpt nostalgi bygd på referanser som kan tidfestes ned til uken de ble utgitt. Minste-felles-multiplum-pop som beveger seg ut på dansegulvet med et jovialt glis, uten ambisjoner om å sette sjelelige avtrykk av noe slag. Dum og deilig tomhet, formatert for den solkyssede motorveien vi vel alle dundrer nedover i vårt indre fra (mørke)tid til annen.

Til Pharrells forsvar (som om han skulle trenge det): Dette kan han. Og store deler av hans andre soloalbum fungerer langt bedre enn man på forhånd kunne frykte, eller for den saks skyld forvente. Han skviser mye ut av sitt begrensede vokalregister og stilistiske utgangspunkt.

Førstesingelen «Happy» er forlengst en sertifisert knallsuksess, men er – som antydet – ikke låten jeg kommer til å ty til når jeg ligger på dødsleiet og skuer tilbake på det hele. Du skal dog være en kald kødd for å krangle på klisteregenskapene karen har knadd inn i den, og Williams’ lettbeinte tapning av retrosoul er friskere og mer engasjerende enn det for eksempel Raphael Saadiq pusler med.

«Happy»:

Langt bedre er imidlertid den Justin Timberlake-gjestede «Brand New», en Jackson 5-leken popkaramell jeg tar for gitt vil herje hitlistene når noen bestemmer seg for at tiden er inne. Lekre «Gust Of Wind» parafraserer alt fra Michael Jackson til Daft Punk og Usher, men stikker seg sammen med Lion King-skrudde, todelte «Lost Queen» ut som et av de mest distinkte og sterkeste kortene her.

Direkte dårlige låter befinner seg i et mindretall, men «Hunter» legger seg distraherende tett opp til Diana Ross’ «Upside Down». Tekstene er imidlertid en akilleshæl – de er på sitt beste svake, og på sitt verste åndssvake.

Fremfor alt får G I R L meg til å savne N*E*R*D anno den fortsatt fantastiske debutplaten In Search Of… (2001), der Williams og makkeren Chad Hugo kombinerte grunne gleder med musikalske visjoner som ikke sjeldent streifet innom pur genialitet. Det begynner å bli en stund siden, gitt. Og G I R L nytes best om du lar være å tenke – verken på fordums storhet eller noe særlig annet.

Marius Asp