Aura Noir - Out to Die
Terningkast 5

Gliset fra galgen

Verdens styggeste band har gjort det igjen. Med sitt femte album, Out to Die, låter Aura Noir flere hakk friskere enn på Hades Rise fra 2008.

Oslo, 1995: Thrashen ligger død og begravet, og death metal har inntatt pallplassen. Kommersiell og overprodusert symfonisk black metal regjerer, og bruken av keyboard er økende. Undergrunnsmetalen er i krise, og skriker etter noe som kan tette hullene og lindre sårene. Ungguttene Aggressor og Apollyon er frustrert over utviklingen og starter et band inspirert av 80-tallsstorheter som Sodom, Celtic Frost, Venom, Voivod og Dark Angel. Black-thrashen blir født, og Aura Noir er et faktum. Sammen med Gehennah, Infernö og Nocturnal Breed fronter de en ny bølge undergrunnsmetal som hyller den onde og skitne delen av 1980-tallet.

17 år og fem album senere lever Aura Noir i beste velgående. Apollyon (Dødheimsgard/Cadaver) og Aggressor (Ved Buens Ende/Ulver/Virus) har igjen fått med seg Blasphemer (Mayhem) i bandet. Out to Die er det første Aura Noir-albumet hvor Apollyon ikke spiller gitar. I stedet tar han seg «bare» av vokal, bass og trommer. Aggressor ledsager Apollyon på vokal og trakterer gitarene sammen med Blasphemer. Skiftingen mellom de ulike instrumentene og vokalstilene fungerer som alltid meget bra, og bandet låter sterkere, råere og mer rasende enn på flere år. Hyppigere turnering har muligens vært med på å gjøre bandet mer sultne, og det kommer dem absolutt til gode.

Første låt ut, ”Trenches”, angriper umiddelbart, og både melodi og takt får en resolutt til å heve neven og trampe i gulvet. Gitarsoloen kommer inn forfriskende tidlig, og det blir styggere og mer fengende for hver takt. ”Fed to the Flames” byr på klassisk Aura Noir det virkelig svinger av. Riffene klistrer seg som brunost til ganen og soloene sitter som skudd. «Abbaddon» inneholder glimrende trommearbeid og nok et riff som blir med ut i evigheten.

«The Grin from the Gallows» starter noe tregere enn forgjengerne, og gir albumet den korte hvilestunden som trengs. Sporet utvikler etter hvert seg til en thrash-oppvisning med raspende vokal, døden i ryggmargen og en spesiell, morbid atmosfære. Inspirasjonen fra bl.a. Celtic Frost og Bathory er tydelig her, og det er også artig å høre referanser til tidlig Metallica i «Withheld».

Med «Priest’s Hellish Fiend» befester Aura Noir seg som black/thrash-bandet over alle band. Lytterens ører holdes oppe av knusende tromming, grimme, men glade gitarfraseringer og variasjoner i intensitet og tempo. Videre lyner «Deathwish» forbi, like kjapp som raske karbohydrater, før tittelsporet avslutter 33 minutter med pur moro. En gang til!

Out to Die omfavner mye av det som har gjort metal bra de siste tiårene. Materialet er tøft og hardt, men samtidig er låtstrukturen bygget opp på en god og gjenkjennelig måte. Produksjonen er akkurat rå nok til å fange essensen av sjangeren, men også ren nok til å gjøre det behagelig å lytte til. Aura Noir har sydet rundt i undergrunnen og levert varene i årevis. Nå er det på tide å ta steget opp og akseptere at Aura Noir er en perle som bør deles med allmennheten. Hvis de vil.

Out to Die er kanskje ikke tidenes beste albumtittel, men det er absolutt en av årets beste plater.

Helle Stenkløv