PJ Harvey - Amfiet, Øya 2016

God natt, verden

PJ Harvey maler sine bekmørke visjoner med overraskende lette strøk.

Det spørs om ikke Polly Jean Harvey først og fremst vil huskes for sine beste nittitallsplater, enten man foretrekker den kantete bluespunken hun perfeksjonerte på Dry og Rid Of Me eller mer dramatiske og dvelende To Bring You My Love. Slik sett burde 46-åringen fra Dorset, England passe ypperlig som headliner på en Øyafestival som ikke blir yngre med årene, for å si det forsiktig.

Men i rettferdighetens navn: Let England Shake, som kom i 2011, er et av indieikonets aller beste album – skranglete, men fokusert folk som går rett i strupen på det britiske imperiets mange overtramp mot egne og andre, både før og nå. Fullt så overbevisende er ikke The Hope Six Demolition Project, som kom tidligere i år. Her samles lidelseshistorier fra Afghanistan til Washington DC, men uten den nådeløse lyriske og melodiske presisjonen som preget forgjengeren.

Det er uansett disse to siste albumene som spiller hovedrollen når PJ Harvey og hennes ni medarbeidere bokstavelig talt marsjerer ut på scenen og setter i gang sørgemarsjen “Chain Of Keys”. Harvey spiller saksofon, men det mest slående er hvor seigt og dempet det låter – dette bandet har fint lite med tradisjonell rock å gjøre, og i flere av låtene som følger spiller blåserpartier og skarptrommevirvler hovedrollene.

PJ Harvey, Øyafestivalen 2016. Foto: Kim Erlandsen, NRK P3
PJ Harvey, Øyafestivalen 2016. Foto: Kim Erlandsen, NRK P3

Den første delen av settet preges av et ujevnt låtmateriale. Men de gode enkeltlåtene kommer: “Let England Shake”, “The Ministry Of Defence” og “Community Of Hope” er alle eksempler på at PJ Harvey ikke trenger å gjøre allverden for å for å gjøre inntrykk. Kremfolk som John Parish, Mick Harvey og Alain Johannes bidrar subtilt, men sterkt.

Alt løser seg når Harvey endelig slipper inn andre låter i settet. “When Under Ether” fra den noe underkjente White Chalk-platen dirrer som en bortkommen boomerang i all sin nedstrippede prakt, mens “50 Ft. Queenie”, “Down By The Water” og “To Bring You My Love” fremkaller jubel og takknemlig gråt foran scenen. Og når noen ved siden av meg til slutt spør “hvorfor var det så stille?”, frister det å svare: Fordi du skulle høre etter. 

Marius Asp

Flere anmeldelser fra Øya 2016: