Vampire Weekend - Contra

Gode kontrapunkt

Vampire Weekend: Contra [XL Recordings / Playground] Vampire Weekends styrke i 2010 er at de ikke forsøker å lage enda et Vampire Weekend. Hvordan i all verden skulle Brooklynpopperne klare å gjenta suksessen etter å ha truffet tidsånden så vanvittig med debutalbumet fra 2008? Afropop-bølgen var klar til å surfes, og med en sunn dose […]

Vampire Weekend: Contra

[XL Recordings / Playground]

terning5

Vampire Weekend. Photo: Esther White

Vampire Weekends styrke i 2010 er at de ikke forsøker å lage enda et Vampire Weekend.

Hvordan i all verden skulle Brooklynpopperne klare å gjenta suksessen etter å ha truffet tidsånden så vanvittig med debutalbumet fra 2008? Afropop-bølgen var klar til å surfes, og med en sunn dose ironisk distanse og smarte tekster var det umulig å ikke la seg forføre. Nå, to år og ørten lignende band senere, er det derfor utrolig befriende at de ikke legger seg så tett opp til egen suksessformel; Contra er mer rastløs, eksperimenterende og formfokusert enn debuten. Her får man derfor M.I.A.-samplinger («Diplomat’s Son»), autotune-lefling («California English») og en slags fylle-jodling («White Sky») om en annen, og singelen «Cousins» er jo egentlig en eneste lang trommefest.

[youtube 1e0u11rgd9Q]

Rostam Batmanglijs produksjon er vanvittig stramt skrudd, og dette gjør at de fortsatt afropopstjelende låtene nærmest bobler ut av høyttalerne- spesielt gjelder dette «Giving Up The Gun» og nevnte «Cousins» og «White Sky». Resultatet er en mer morsom enn uforglemmelig lytteopplevelse, men dette er da også først og fremst et band for korte, intense gledesøyeblikk.

Contra høres ut som debutalbumets dopeksperimenterende lillebror; sjarmerende skjev, hysterisk og ustabil – og svært underholdende selskap i doser.

Jørgen Hegstad