Grant Lee Buffalo - Enga, Øyafestivalen
Terningkast 4

Gode minner vinner

Grant Lee Buffalo leverer først og fremst en mimrefest for melankolske nittitallsnostalgikere på Øyas første dag.

Det føles som om andelen artister 15-20 år forbi sin storhetstid tar større plass på årets Øya-plakat enn noensinne tidligere. La den amerikanske trioen Grant Lee Buffalo, kanskje best kjent for den ujålete, strieskjortevennlige debuten Fuzzy (1993), stå som et eksempel.

Tross klare lydmessige bånd til grungen, som jo tok fyr parallellt med bandets egen storhetstid, er det noe tidløst ved gruppens sound, som vel kan beskrives som et vellykket møte mellom gotisk, ribba amerikana og protestrock med tøtsj av beatlesk finesse. De ville, som mange andre barn av sin tid, ikke eksistert uten Neil Young. På den annen side er det vanskelig å forestille seg hvordan et band som Madrugada ville fortonet seg uten de rustikke og hudløse låtene til Grant Lee Phillips dunkende i bunnen.

Alt ligger med andre ord til rette for en trivelig seanse på Engascenen, og det blir det også i det minste for de av oss som har et forhold til LA-bandet fra før. Hovedvekten ligger som forventet på låter fra de to første utgivelsene, nevnte Fuzzy og Mighty Joe Moon, med “Bethlehem Steel” som et enslig unntak. “Jupiter & Teardrop” skjemmes av underlige nivåforskjeller på Phillips’ kassegitarlyd, og en trussel om teknisk trøbbel ligger som murring gjennom store deler av konserten.

Det er likevel låtene som vinner til slutt, og de har tross alt Grant Lee Phillips skrevet en god håndfull av. “Stars ‘N Stripes”, “Mockingbird” (gåsehud!), “The Hook” og “Mighty Joe Moon” tangerer alle plateversjonene, og bandet viser ingen tegn til at verken spillegleden eller den genuine takknemmeligheten over å stå på en scene sammen har kjølnet noe som helst i løpet av de siste femten årene.

Tidvis låter det så spinkelt som man kunne mistenke med kun tre personer på festivalens største scene, og så mange nye fans tror jeg ikke bandet rekrutterer denne ettermiddagen i duskregnet. Men så var vel heller ikke det poenget.

Marius Asp