Stemningen på plenen foran Øyafestivalens største scene er forutsigbart bedagelig – for ikke å si daff – idet bergenskvartetten Razika åpner hele sulamitten denne solsvøpte onsdagsettermiddagen. Men det skinner gjennom fra åpningssekundene: Marie Amdam, Maria Råkil, Marie Moe og Embla Karidotter har klare ambisjoner om å sette fyr på det kollektive publikumshjertet.
Den utvidede firerbanden bruker imidlertid noen sanger på å optimalisere sin livsbejaende, skadunstende pop for Tøyenparken. Det er først med «Vondt i hjertet» som fjerde låt ut at alle piler peker oppover, og deler av publikum kreker seg til alt overmål opp i stående og lunter mot scenekanten(!). Som belønning får de servert uimotståelige tapninger av «Før vi sovner» og «Om igjen» i et midtparti som utgjør konsertens sterkeste del.
Jeg har hatt gleden av å se Razika live en hel del ganger tidligere, og de har sjeldent servert materialet sitt med mer overbevisning enn i løpet av disse tre kvarterene. Og milde himmel, som de synger sammen.
Men omstendighetene gjør at dette blir mer av en myk og lovende festivalåpning enn noen reell utblåsning. Når spilletiden nærmer seg slutten – med den nærmest profetiske Oslo-dissen, eh, «Oslo» gjestet av et kobbel entusiaster fra publikum – fremstår hovedpersonene selv litt utålmodige over tingenes (s)til(l)stand. Et mer enn kurant startskudd for de neste dagenes utskeielser fyrte de like fordømt av.
Marius Asp
