Er rocken steindau? Er dagens rock kun postmortal flatulens? Vil fremtiden romme noe annet og mer enn forsiktig brukte MIDI-keyboards og soniske paraplydrinker med farlig høyt sukkerinnhold?
Tidligere denne måneden var det atter tid for diskusjonen som årlig dukker opp den siste uken før by:Larm. Heller ikke denne gang kom juryen frem til noen enstemmig dom. Men konsensusen synes å være: Gitarens storhetstid er over. Morgendagens superstjerner vil aldri ha satt sine bein i et øvingslokale. De vil ikke engang skjønne hva ordet betyr.
Heldigvis fins det en liten håndfull rockeband som ikke bare nøyer seg med å fnyse hånlig av det ovenstående tankespinnet, men som gyver løs i strupen på selve premisset med en sløv springkniv. Et av disse er Kvelertak, som fra den majestetiske selvtitulerte debuten i 2010 har vært det dominerende norske bandet i sjangeren.
Seks år etter, med den solide oppfølgeren Meir (2013) og kommende Nattesferd i turnékofferten, entrer rogalendingene Sentrum Scene for å forsvare tittelen. Lokalet er varmt og publikum uvanlig tørst. Dette er forhold Kvelertak kan jobbe i, og den kollektive gleden over å ha dem tilbake der de hører hjemme er åpenbar fra introen bak sceneteppet.
Mye av sekstettens appell ligger i bandets glupske omgang med den harde rockens ytterpunkter. Tross en (u)sunn interesse og appetitt for alt nekro: I dette universet er Entombed, Turboneger, gammel Ulver og Thin Lizzy forskjellige inkarnasjoner av samme beist, med hint av alskens musikalske krydderier attåt (det skader ikke at medlemmene digger alt fra Vampire Weekend til Weezer).
Den ferske, storslåtte og korrekt titulerte singelen «1985» har allerede skapt en viss splittelse innad i fanbasen. Noen syns den er treig, andre rynker på nesa av de åpenbare nikkene til Van Halen, Thin Lizzy og annen tvillinggitardrevet triumfrock. Som tredje låt ut denne kvelden vekker den imidlertid alt annet enn harme – den er et tidlig høydepunkt; en bamseklem av klassisk rock.
Det forekommer flere nye låter, ikke minst en dempet sak som bringer hodebevegelsene mot Blue Öyster Cult snarere enn Borknagar. Ellers er låtene i sin natur tidvis noe likelydende, og perioder av konserten føles mer som én bevegelse enn en samling enestående låter. Om dette er et pluss eller et minus kan (og bør sikkert) diskuteres.
Det mangler likevel ikke enkeltøyeblikk å trekke frem. «Ulvetid» kommer i en befriende brutal utgave, og «Spring fra livet» er fortsatt en genuint vakker romanse mellom black metal og pop, med en pussig potent rockbastard som resultat.
Men hardest slår monstertrioen «Mjød», «Fossegrim» og «Blodtørst», som kommer som perler på en strammet pianostreng, samt «Kvelertak» (låten), som fyres av helt på tampen. Da har vi vært gjennom pyro, konfetti og et tosifret antall norske klassikere.
En gedigen rev bak øret og manglende puritanisme dunkende i pannebrasken er et ypperlig utgangspunkt. Men det viktigste er hvor fett og uanstrengt det låter når Kvelertak strammer grepet rundt et konsertpublikum. Sånn kan man også vinne en diskusjon.
Marius Asp
