The Sonics, Enga
Er vi på Øyafestivalen eller Seljord Dansebandfestival?
Fjorårets Roky Erickson-konsert beviste utvetydig at Øyas fetisj for musikalske storheter som er over sin kreative middagshøyde kan ha noe for seg.
Kultlegenden leverte som faen, og omvendte i slengen nye generasjoner musikkentusiaster såvel som å gi aldrende rockeelskere en opplevelse å leve lenge på. Men hvert år bookes også gamle knarker som ikke har noe på en scene under Oslos beste musikkfestival å gjøre. I år var det The Sonics.
Å få låter som «Strychnine», «The Witch», «Louie Louie», «Boss Hoss» og «Have Love, Will Travel» – hjørnesteiner i enhver garasjerock-dannelse – til å høres ut som impotent surring, kvalifiserer i seg selv til en fortjenestemedalje. Bandets vingling mellom daff blues og musikalske fakter som ligger i et nabolag faretruende nærme et hvilket som helst danseband man kan høre på lokalet rundt om i vårt langstrakte land hver lørdag, er imidlertid ikke dårlig nok til å bli verken morsom eller trist. Den er bare overveldende middelmådig.
Bandets oppsyn skal ikke brukes mot dem; en lang og tro tjeneste i rockens navn setter nødvendigvis spor etter seg. Men nå er det jaggu på tide å gi seg, gutter.
Marius Asp
Flere bilder fra konserten:
