Kristian Kristensen - Rockefeller

Gullstrupen

Kristian Kristensen leverer en svært godkjent, om enn litt forvirret, forestilling

Etter å ha stukket av med seieren i Urørt-finalen 2015, ble Kristian Kristensen rimelig sporenstreks plukket opp av Warner Music. Det er ikke så vanskelig å skjønne. Stemmen til unge Kristensen er av det sjeldne slaget, og han spretter uanstrengt mellom glassklar falsett og full gnu. Det klarer han også live. Heldigvis.

Det hele begynner beskjedent og nedtonet, med lydtepper fra bandet. Så kommer hovedpersonen selv spankulerende inn på scenen, skåler med øl i plastglass, og mottar den forventningsfylte jubelen fra et rimelig tettbefolket Rockefeller.

Bandet er av det innadvendte slaget, og bidrar ikke med særlig mye utover det rent musikalske (som selvfølgelig er det suverent viktigste). Kristensen selv er heller ikke akkurat noen eksplosiv entertainer, men har en svært sjarmerende og naturlig scenepersonlighet. Kanskje gjengen kunne hatt godt av noen hakket mer spenstige visuelle effekter?

Kristian Kristensen. Foto: Tom Øverlie / NRK P3
Kristian Kristensen. Foto: Tom Øverlie / NRK P3

Svært mange av låtene til norlendingen følger den samme formelen. Et varsomt førstevers, en sakte, gradvis oppbygning, før det hele kulminerer i voldsomme refrenger og noen grådige uttak fra falsettautomaten. Men for all del. Det funker, og Kristensen har stemmen til å bære det. Det er svært få sangere her til lands som er i stand til å få til det han gjør, tilsynelatende helt uanstreng, og trikset blir ikke gammelt. Det er en fryd å høre, og man blir vekselvis imponert, rørt og perpleks. I kombinasjon med et lydlandskap som låner fra folk som Sigur Ros, Mew og Asgeir Trausti, er resultatet rimelig uimotståelig. Stort sett.

Mye av problemet med konserten, ligger i et underlig midtparti. Han spiller først en cover av Ennio Morricone-svisken “Nella Fantasia”, før han får opp koret Digresjon for å synge et Eric Whitacre-stykke. Det er jo nydelig, bevare meg vel, men det er vanskelig å skjønne helt hvordan det passer inn. Da funker det langt bedre når koret får være med på å løfte “Kan du lære mæ”, eller når de kommer med en nydelig a capella-versjon av “Sjansen” som ekstranummer. Fay Wildhagen dukker forresten også opp, og leverer kveldens suverent råeste gitarsolo. En svært vellykket gjesteopptreden der, altså.

Kristian Kristensen har store ting på gang, la det ikke være tvil om det. De mest vellykkede passasjene i konserten, gir deg den deilige virkelighetsflukten du søker på en sen konsertkveld, og vitner om en artist som har funnet sin greie. Det er ingen grunn til å vanne den ut.

Eli van der Eynden