Stig Brenner - «Hvite duer, sort magi»
Terningkast 5

Han er fortsatt øverst på pallen

Gøy, beroligende og lidenskapelig fra vår beste r&b-artist.

Det brant i magen da jeg så Unge Ferrari opptre på by:Larm for seks år siden. R&b-artisten fløt rundt på et podium midt i Oslo sentrum. På sin tilmålte tid gikk han for gull og tilhørende høy vanskelighetsgrad: Hardt («Bulmers») og ballademykt («Hvis du vil»). Det var fett og litt av et skue.

Konserten var en røff skisse av rapsangerens egenskaper, og han overbeviste meg om at her er det liv laget. En tydelig tilstedeværelse, den hese stemmen, og ikke minst de elektroniske krydrede r&b-låtproduksjonene var et sted midt imellom magisk og rart.

Jeg falt for fyren og sånn har det vært siden.

Flerfoldige ep-er og utgivelser senere har kisen skiftet ham og går nå under artistnavnet Stig Brenner. Han er voksen nå, men lekenheten har ikke forsvunnet. Det kommer klart frem på «Hvite duer, sort magi», det første albumet under nytt navn. Men ja, det er hakket mer modent og ettertenksomt. Produksjonsmessig er kantene slipt av og det føles varmere, samtidig som han er åpen om vonde tider og konsekvenser. Hjertet er utenpå hoodien.

Den elleve spor lange utgivelsen tikker boksene for oss r&b-huer som hadde denne musikken som lydspor i oppveksten. Hans såre stemme og de utvalgte produksjonene, i bindepunktet pop, elektronisk og r&b, gir meg the feels og fornemmelsen av utvikling.

Han viser med utgivelsen at han fortsatt leder an det norskspråklige r&b-toget. Han har banet vei for artister som Lil Halima, Isah, Dutty Dior, Jonathan Floyd, Amanda Delara og Henrik Felipe, blant flere. Norsk r&b-inspirert musikk er på et godt sted, takket være artister som nettopp Stig Brenner som i en årrekke har servert norske ører digge r&b-låter.

Det er snedige vendinger annenhver låt på «Hvite duer, sort magi». Det er liksom ingen tvil om at han og produsentene – Filip Kollsete og Aksel Carlson delaktig på samtlige låter – har hørt på mye r&b fra 90-tallet til dags dato og latt seg inspirere.

Det finnes godbiter stort sett overalt, og for en håpløs r&b-nerd som meg trekker jeg linjer til Toni Braxton («Hull i foten» med Siyabång), Trey Songz («Du vet hvor du finner meg»), Kehlani («Når alt ikke er nok» med Molly Sandén), Ty Dolla Sign («Fri», «Sort magi»), Lloyd («Atlanteren»).

Inspirasjonen fra britisk klubbmusikk er tilstede nå som i Unge Ferrari-tiden, og foruten triphop-introen a la Portishead («Dufflebag»), er kanskje min favoritt MJ Cole-flørtende og veldig dansbare «Lukten av høst».

Jada, referansene er mange, men poenget er at han har skapt noe eget med respekt for historien. Det er ikke noe ensporet med Stig Brenner. R&b skal være gøy, beroligende og lidenskapelig. Sånn er det bare, og det skjønner hamarsingen som skildrer begjær, kjærlighet og drømmer på en brennersk måte i kombinasjon med slick låtsnekring.

Det «startet» på en liten scene i hovedstaden, og siden har vi fått en jevn strøm av godteri for ørene. Han er fortsatt øverst på pallen.

Se Stig Brenner fremføre «Atlantern» live:

Les flere artistportretter: