Det er jo dette han kan best. Sist vi hørte noe fra Common var han i klubblandskapet med Universal Mind Control (2008), men akkurat dét forsøket var et par hakk mer vellykket enn Lil` Waynes rockeprosjekt. Neptunes fikk endel tyn, men det handlet mer om at Chicagos conscious-konge ikke helt kler å fri til gølvet.
The Dreamer/The Believer ble sluppet på tampen av årsskiftet og plukker strengt tatt opp tråden fra 2007s finfine Finding Forever. Og for all del – det høres jo decent ut, men det er nettopp dét det er – flinkis-preget boom bap-forkynnelses-rap fra gatehjørnet hvor Common står på en bruskasse og ber folket om å våge å drømme og ha trua. Da skulle det bare være på sin plass at poet og menneskerettighetsaktivist Maya Angelou gjester åpningsporet «The Believer».
Ikke en uting i og for seg, men det er et snev … anmassende.
«Raw (How You Like It)»:
Albumet er selvsagt velprodusert da Commons gamlekompis NO I.D har ansvaret for store deler. ”Ghetto Dreams” med Nas, ”Gold” og ”Blue Sky” er alle pene låter, men det er – ikke overraskende – überpertentlig.
Misforstå meg rett; fantastiske Like Water For Chocolate (2000) og Kanyes Wests inntog i Commons karriere med Be (2005) er høydarer som aldri kan betviles. Til og med latterlig undervurderte (!) Electric Circus (2002) er en personlig favoritt.
Her er Common på sitt sedvanlige «beste». Skillsa (sorry) er i orden, men i en tid der rapmusikk aldri har vært så bra og så elendig samtidig, forblir The Dreamer/The Believer en Stavernsgul utgivelse hvor du ender med å tenke hvorfor ikke Kanye kunne like gjerne ha funnet harddisken med didn`t-make-the-cut-låtene fra Late Registration og tatt en tur i studio.
Ali R. S. Pour
