Volbeat - Amfiscenen, Hovefestivalen 2013
Terningkast 1

Harrytur til helvete

Dette er historien om hvordan Volbeat stod bak en av de mest ubehagelige timene i mitt liv.

“Det er en blanding av Elvis Presley og heavy metal, og de er jævlig bra live,” forklarer en type bak meg til kompisen sin, kun sekunder før konsertstart. Han ene er åpenbart kjempefan av Volbeat, han andre har til gode å høre på bandet. Beskrivelsen er langt bedre enn noe jeg kunne klart å komme på. Frem til nå har jeg forestilt meg København-bandet som en grufull parodi på Metallica i sine musikalskt minst dugelige år (les: Load (1996), Reload (1997) og St. Anger (2003)). Men høres ikke en rockabilly-og-metall-fusjon ut som en vanskapning man ikke engang våger å pirke i med en pinne?

Les: Alt fra Hove!

Scenen ser i hvert fall blodharry nok ut til å huse et band som dette, tenker jeg, der en festning av et trommeartilleri er plassert midt mellom en vegg av forsterkere. Og der er danskene på scenen: alle i sort; vokalisten med en real brylkremsveis. Først ut er “Hallelujah Goat”. Joda, det låter jo ålreit så langt, men dette er musikk så grå, håpløs og fæl at jeg kjenner på en rar lyst til å proppe meg full på anabole steroider og knuse et par-tre kneskåler. Så hvorfor virker alle andre så blide over å se Volbeat?

“You want heavy metal!? Rock!? Country!? Punk!? Rihanna!?” spør vokalist Michael Poulsen. Fansen svarer kun “No!” til det siste spørsmålet. “Fuck Rihanna!” skriker han tilbake. Kjære Gud, det siste jeg orker nå er å få bekreftet urklisjeen om at rockefolk legger alt annet enn rock for bunnløst hat.

Men det stopper dessverre ikke der. Volbeat har tydeligvis bestemt seg for å bringe konserten, om mulig, desto lenger ned i avgrunnen. Poulsen, nå med kassegitar, spiller en tåpelig korttapning av “Ring of Fire” (Johnny Cash), og stamper så igang en køntrileflende låt fra deres egen katalog (“Sad Man’s Tongue”) Deretter: Nok en ond kortlåt, denne av forlengst ihjelpulte “We Will Rock You”.

Av ren og skjær medlidenhet advarer jeg to kolleger mot å nærme seg Amfiscenen. “Hold dere langt unna,” skriver jeg i en tekstmelding. Til ingen nytte – med ett står de ved siden av meg. Rockabillymetallvederstyggeligheten”16 Dollars” er godt i gang, og både kollegene mine og jeg vrenger ansiktene våre i avsky. Og plutselig har de forlatt konserten like kjapt som de ankom.

Volbeat på Hovefestivalen 2013. Foto: Kim Erlandsen, NRK P3.
Volbeat på Hovefestivalen 2013. Foto: Kim Erlandsen, NRK P3.

Så treffer det som jeg har brygget på de siste 20 minuttene meg som en kule i magen. Volbeat spiller et halvminutt av Rammstein (“Keine Lust”), og jeg blir kvalm, uvel, svimmel, sint, forvirra, trist, jeg vet ikke hva. Alle disse grusomme følelsene skyller over meg samtidig. I dette øyeblikket må jeg kjempe om å holde meg oppreist, men får halt kroppen min ut av Amfiet, over jordhaugen som omkranser den, og får kommet meg på trygg avstand fra scenen.

Jeg har ærlig talt aldri opplevd lignende. Hva slags intens og altoppslukende form for ubehag er egentlig dette – og hvordan er alle rundt meg i stand til å overse det? Etter enda et halvminutt med Judas Priest (“Breaking The Law”), gir Volbeat en hyllest (de kaller det i hvert fall det) til nylig avdøde Jeff Hannemann i Slayer, og spiller 30 sekunder av “Raining Blood”. Jeg kan ikke håpe annet enn at Slayer-gitaristen snur seg i den velkjente grava.

Etter nok en håndfull med like mannevonde låter, deriblant “A Warrior’s Call” og “The Garden’s Tale”, har jeg klart å tvinge meg tilbake nedi amfigryta. “Feels pretty good up there?” spør Poulsen. Samtlige rundt meg jubler. Men jeg føler for å skrike av all kraft at “Nei, jeg har det forjævlig! Det eneste jeg vil er å komme meg bort herfra, så langt bort som overhodet mulig!”

“Still Counting”! Hvis det finnes en Volbeat-hit er det denne. Hvilket betyr at min lille snartur til dette musikalske helvetet straks er over. Likevel møter jeg min siste utfordring i form av at en Volbeat-tilhenger skriker “Kebab! Kebab! Kebab!” aggressivt etter meg. Sånn slår det meg endelig: Man er nødt til å være like full som ham og de fleste rundt meg for å kunne takle denne djevelskapen. Det eneste naturlige er å drikke; helle nedpå med øl, vin, hjemmebrent, hva som helst – jeg tar det – alt som er i stand til å dempe dette ubehaget jeg fortsatt bærer på.

“Welcome to the Volbeat family,” proklamerer frontmannen. Ellers takk.

Kim Klev