Guided by Voices - Enga, Øyafestivalen
Terningkast 4

Harvesølv

Elskelige veteranslackere gir et euroeksklusivt publikum en kjapp og gæli reprise av noen av sine største øyeblikk.

Jeg minnes en samtale med en kompis under fjorårets Øyafestival. Vi tittet utover vannspeilet og forsøkte å diskutere oss fram til hva som er Verdens Mest Indie Band (Noensinne). Jeg innbiller meg at vi kompromisset oss fram til Pavement, sikkert fordi de skulle spille på Engascenen samme kveld.

Men et mye bedre svar ville jo vært Guided by Voices, som fra debuten i 1987 og fram til oppløsningen i 2004 ga ut et veritabelt skred av ofte underproduserte, tidvis briljante og alltid egenrådige album og EPer. I hjertet av bandets største øyeblikk banker Robert Pollards udiskutable melodiske evner, et talent han har valgt å fordele utover mange (og ujevne) utgivelser. En slik strategi kan være utmattende for selv den mest tålmodige fan, men det er samtidig noe frekt og befriende over GbV-katalogens uvørne omfang.

Etter en serie gjenforeningskonserter i fjor, foranlediget av 21-årsjubileet(!) til plateselskapet Matador Records, er Øyafestivalen Guided By Voices’ eneste stopp innom Europa i år. Og bandets “more bang for your buck”-filosofi lar seg lett overføre fra album- til liveformatet; i løpet av sin tilmålte time på Øyas største scene pløyer de aldrende slackerne innom 24 låter, med hovedfokuset på materiale fra de gylne årene ’93-’96.

Robert Pollard selv er hjertelig tilstede både som frontmann og hes vokalist, mens de resterende medlemmene opererer som en overraskende tight enhet. Standsmessig skrangling og småsurhet hører med, og DIY-estetikken er fortsatt hørbar i bandets uttrykk, men seansen i Middelalderparken bærer likevel preg av et velsmurt band som fokuserer på det kan best; kverne ut tominutters powerpop-karameller band som plasserer seg oppe med det beste fra grupper som R.E.M., Weezer og Big Star.

Det er umulig å krangle med låter som “Tractor Rape Chain”, “Game Of Pricks”, “Echos Myron” og “Motor Away”, men følelsen av å overvære en konsert med et middels godt band utstyrt med et knippe eksepsjonelle melodier er aldri langt unna. “14 Cheerleader Coldfront” byr på en velkommen pustepause fra garasjefuzzharvingen, og de siste ti låtene er en parademarsj. Også for folk uten bandtatovering, skulle jeg tro.

Øya fortjener – og har også fått – noe tyn for den tilsynelatende utvidede gubbekvoten på årets festivalplakat. Stilt opp mot fjorårets ekvivalent til denne konserten, innledningsvis nevnte Pavements uanstrengte maktdemonstrasjon på Engascenen, føles ikke Guided By Voices verken like relevante eller nødvendige. Men en fest for blodfans badet i sol var dette like fullt.

Marius Asp