En sterk, tøyelig og anvendelig stemme må brukes med omhu for å komme til sin rett og styrke en låt. Canadiske Katie Stelmanis har røtter i opera og en bemerkelsesverdig stemme – men bruker den dessverre ikke alltid riktig på debutplata til sitt prosjekt Austra. Den Fever Ray-aktige åpningslåta «Darken Her Horse» lover godt; her er Stelmanis kontrollert, bestemt – og fantastisk. Kombinert med et ellers trolsk og industrielt lydbilde peker dette ut en spennende retning for Feel It Break – en retning Austra kun tidvis perfeksjonerer.
Feel It Break oppleves litt for ofte som målløs fomling i det gotiske og synthtunge landskapet Stelmanis og hennes to makkere befinner seg i. Den melodramatiske stemningen som kjennetegner albumet bikker ved flere anledninger over; vokalen legges for høyt, blir skingrete og heksete – og forringer låter som dansbare»Lose it» og eksperimenterende «Shoot The Water».
Singelen «Beat And The Pulse» sitter som et skudd, og er utvilsomt den beste låta på Feel It Break. Spekket med selvsikkerhet, et tydelig driv, en intens stemning og et lydbilde som kombinerer det mørke og det fengende på ypperlig vis viser den Austra fra sin beste side. Vokalen legges lysere mot slutten, og låta kler det – fordi det ikke blir for mye av det gode. En deilig klubbperle; en låt jeg allerede gleder meg til å høre live når Austra gjester Slottsfjell i sommer.
Begrensningens kunst fremstår som Austras tydeligste utfordring. Først og fremst vokalmessig – vi trenger ikke falsett på alle låtene, selv om det tidvis fungerer fint. På fengende «Spellwork» høres Stelmanis kledelig forhekset og fortvilet ut, mens «The Future» med sin stakkato beat og nærmest tullete vokal er vanskelig å ta for noe annet enn mas. Det er vanskelig å si nøyaktig Stelmanis driver med her, men om hun prøver å være Kate Bush funker det ikke.
Lydbildet på Feel It Break er tidvis overfylt. Kanskje skyldes dette et ønske fra klassisk skolerte Stelmanis om å skrive komplekse låter – men det fører først og fremst til at deler av Feel It Break fremstår som en pregløs, monoton masse.
Noen av låtene er derimot sprengferdige av selvtillit og går rett på sak. Kontrasten i albumet vitner om at Austras potensiale helt klart er tilstede – og at dette er et navn å merke seg, til tross for en sprikende debut.
Trine Aandahl
