Deathcrush - Teltscenen, Hovefestivalen
Terningkast 5

Hekseritualer

Deathcrush serverte et ungt og glissent publikum et imponerende, skremmende og samtidig uutholdelig sexy hav av støyrock.

Med diabolske vegger gitarstøy, monotont mørke og likaktig kvinnevokal fremstår den oslobaserte trioen Deathcrush først og fremst som et lydspor til en okkult seremoni ledet an av en gruppe hekser. Det mest fremtredende med mange andre støyrockband er at de lar vakre popmelodier stå som en kontrast til det utilgjengelige mørket støyelementene skaper. Deathcrush, derimot, har få ønsker om å vise noen form for nåde idet trommeslager Andreas Larsen blir frontet av to tilsynelatende livsfarlige og innbydende succubus-aktige kvinner.

Takket være det massive hypemaskineriet har Deathcrush rukket å skape seg et anerkjent navn, både nasjonalt og internasjonalt, på usedvanlig kort tid. Med bare to innspilte låter tilgjengelig så langt, sier det seg selv at ens første møte med Deathcrush blir uten noe særlig nært forhold til bandet. På sine 45 tildelte minutter rekker dog bandet å vise frem et formidabelt artilleri av brutal og særs tiltrekkende støyrock. Den største utfordring med en innpakning som Deathcrushs er at enkeltlåtene tidvis drukner i seg selv og sliter hardt med å skille seg ut, et faktum som også åpenbarer seg på kveldens konsert i Teltet.

Pumpet fulle av popkulturelle referanser, i form av låter som henvender seg direkte til Metallicas avdøde bassist Cliff Burton og selveste Snoop Dogg, samt bruk av mayhemsk ansiktsmaling, føles det dog aldri som om trioen seg selv merkbart høytidelig. Det er heller ikke til å stikke under en stol av gitarist og vokalist Linn Nystadnes oser unormalt store mengder heitskap, en kjensgjerning både hun og de resterende medlemmene er fullstendig klar over der hun snor seg rundt i hotpants og byr på mye av seg selv til de heldige oppmøtte.

Plassert på årets Hovefestivals kanskje minst kredible dag, står det ikke som noen overraskelse at oppmøtet kretsende rundt et noe utfordrende band som dette er merkbart ubetydelig. De eneste som har valgt å prioritere hørselsskader og kåte glis fremfor campfesting og Jimmy Eat World er nemlig kun en liten bråte hipsterkids – fornøyde sådan, og det med god grunn.

Kim Klev