Årabrot - Revenge
Terningkast 5

Hevnen er stygg

Styggvakker, ubehagelig og støyende: Dette er plata som for alvor bør plassere Årabrot på det internasjonale metalkartet.

Man bør nok ha et snev av masochisme i seg i møte med Årabrot. En dragning mot det vonde og mørke, en forståelse av at også negativitet kan være en kilde til kreativitet, og troen på at det finnes en forløsende kraft og verdi også i musikk som i utgangspunktet er ubehagelig, stygg og støyende.

Revenge begynner med et brøl, før en skurrende, overstyrt gitar flerrer opp en vegg av svart støy, og lytteren dras ned i en kaotisk og grumsete malstrøm av primitive riff, dundrende jungeltrommer og glefsende vokal. Stemningen er knugende, svett, manisk, bestialsk, brutal og urovekkende – som i et mareritt.

Fjorårets Spellemannsnominasjon for The Brother Seed har på ingen måte gjort Årabrot rundere i kantene; snarere virker det som om de har fått blod på tann, og de leverer en av de mest intense og nådeløse lytteropplevelsene jeg har hatt på en stund, med et album som er gjennomgående grimt, grettent og forstyrret.

Forestill deg at Varg Vikernes ble tatt for likskjending på starten av nittitallet, dømt til tvangsarbeide i Motorpsycho og sperret inne i en kjeller på Blitz, og du har en pekepinn på hvordan den slagkraftige, innledende låt-trioen «Interim Me», «The Most Sophisticated Form of Revenge» og «The Wretched Child» høres ut.

Grumsete, kranglete og tidvis overraskende groovy, vekker Årabrot ofte assosiasjoner til det tidlige nittitallet, da band som Noplacetohide, So Much Hate og andre jeg ikke husker navnet på herjet i den norske undergrunnen, og de later til å stortrives i skjæringspunktet mellom proto-grunge og black metal.

Ambisjonsnivået er dessuten hevet ytterligere noen hakk fra tidligere utgivelser. Haugesundsduoen drar nok en gang nytte av Stian Skagens evner som støy-artist, og låtene krydres med subtile detaljer som gjør plata til en fryd å fordype seg i. Særlig effektiv er «The Pilgrimage», som kan skilte med både mannskor og det som visstnok er et snakke-sample av seriemorderen Jeffrey Dahmer og viser en mer meditativ side av bandet.

Det samme gjør de siste to låtene, som begge strekker seg mot og forbi tolv minuttersmerket, men blir i overkant dvelende i oppbyggingen for min del. Både «The Primrose Path» og «The Dolorous Years» har flere flotte partier, og en interessant låtstruktur som etter sigende er inspirert av fortellerteknikken som brukes innenfor teater og eksperimentell film, men det føles likevel som bandet tar seg litt for god tid og går på tomgang mellom de herlige vokal-utblåsningene.

Dette er dog en mindre innvending mot en meget god plate fra et band som er befriende uinteressert i rådende kommersielle trender. Revenge fremstår som kulminasjonen av mange års hardt arbeid, et styggvakkert epos som for alvor bør plassere Årabrot på det internasjonale noise- og metalkartet.

Glenn Olsen