Volbeat - Beyond Hell/Above Heaven

Hissige på avtrekkeren

Danske Volbeat har mange ideer. Bare synd ikke alle er like gode.

Med lang fartstid i death metal-bandet Dominus er det tydelig at Michael Poulsen hadde et overordnet mål da han startet opp Volbeat i 2001: Å kunne gjøre hva faen han vil. Siden har det sjangeroverskridende overskuddsprosjektet hans rukket å bli et av Danmarks største og mestselgende band og står definitivt på vippen til å få et skikkelig internasjonalt gjennombrudd før utgivelsen av Beyond Hell/Above Heaven, deres fjerde album.

Det siste skyldes ikke minst hyppig turnering med Metallica, som har tatt danskene inn under sine metallbeslåtte vinger, og nok antagelig ser dem som både åndsfrender og potensielle arvtagere. Slektskapet mellom bandene er i alle fall åpenbart, både musikalsk og i Poulsens snøftende, snerrende vokalfraseringer, som plasserer ham et sted mellom en viril og sugen James Hetfield og pompøsiteten til Keith Caputo fra Life of Agony (om det er noen som husker dem?).

Volbeat lykkes imidlertid ofte adskillig bedre i å flette sammen elementer av metal, punk, rockabilly og country enn det Metallica gjorde på midten av nittitallet, og på sitt beste er kvartettens forrykende saloon-metal riktig så fornøyelig, leken og respektløs.

Åpningslåta «The Mirror and the Ripper» er et godt eksempel, en energisk krysning av Social Distortion og nettopp Metallica, hvor hissige basstrommer pisker opp en virvelvind av et punkriff, og Poulsen lirer av seg macho linjer av typen «found the liquor/found the morning light» mens han uler som en kjærlighetsyk prærieulv, akkompagnert av en melodi som både er tøff og fengende.

Countryinnflytelsen kommer tydeligst frem på «7 Shots», en slags krysning av Johnny Cash’ «Ghost Riders In the Sky» og Cowboys From Hell-era Pantera. Her leker bandet seg med både banjo og steelgitar, og henter inn ekstern hjelp fra Miland Petrozza (Kreator) på vokal og Michael Denner (Mercyful Fate/King Diamond) på gitar. Sjangerkombinasjonen funker forbløffende godt, og på låter som denne fremstår Volbeat nesten som nybrottsmenn.

Deres uhøytidelige omgang med C&W-klisjéer slår dessverre mer uheldig ut på «Heaven Nor Hell», et cheesy stadionanthem som like gjerne kunne ha vært et bestillingsverk til en dårlig Hollywood-blockbuster og har et grusomt munnspillparti. Brautende «A Warrior’s Call» er også en ripe i metallic-lakken, en glorete, testosterondryppende tv-spill-metal-hyllest til den danske bokseren Mikkel Kessler, mens rockabilly-innslaget «16 Dollars» minner faretruende om det forferdelige, tyske coverbandet The Baseballs og helst bør skippes over i stillhet.

Sistelåta «Thanks» er også i overkant svulstig og selvreferende, selv om fansen sikkert setter pris på Volbeats takknemlighet. Personlig synes jeg Beyond Hell/Above Heaven hadde vært tjent med at opphavsmennene hadde vært mindre sentimentale og mer selektive i låtutvalget, og spart noen av de nevnte til et eventuelt bonusmateriale.

Volbeat har neppe noen intensjoner om å finne opp kruttet på nytt, men har likevel lykkes i å skape seg et ganske unikt og veldefinert sound ved å trekke ut essensen av sine egne forbilder. I en verden befolket av altfor mange selvhøytidelige og regeltro sjangerryttere bør man uansett ta godt vare på band som tør å gå sine egne veier, så får det heller være om danskene i blant er vel raske på avtrekkeren.

Glenn Olsen