Veronica Maggio - Den Första Är Alltid Gratis
Terningkast 5

Historier fra virkeligheten

Veronica Maggio er tilbake med et sett velfungerende musikalske stillbilder fra sitt eget liv.

maggioDet er en kunst å balansere mellom musikalsk gjenkjennelsesfaktor og det å rett og slett bare gjenta seg selv. Maggio ramler stort sett ned på riktig side, og “Den första er alltid gratis” oppleves som en naturlig konsekvens av 2013s “Handen i fickan fast jag bryr mig”, uten å ligge for nært den. Lydbildet er mer gitarbasert, produksjonen er hakket luftigere, men grunnmuren av solid pophåndverk er den samme som før. Takk og pris.

Den ferskeste singlen, “Vi mot världen”, byr på en god porsjon raffe gitarriff, eksplosive refrenger, attityd og et aldri så lite innslag av bølgende 80-tallsnostalgi i broa. Særlig mer kan man vel neppe be om. “Gjord av sten” er en nydelig liten popballade, og Maggio kler svært godt det forsiktige, pianobaserte lydsporet. “Ayahuaska” er en storslått mid-tempo-perle med en håndfull inspirasjon fra de det fjerne østen, og “Svart sommar” kan gjerne lydlegge de lyse sommernettene som forhåpentligvis snart er på vei. Det finnes med andre ord flere strålende enkeltlåter på plata, og variasjonene mellom dem er svært velkommen.

Maggio leverer også et sett tekster med stor tilstedeværelse og fortrolighet. Man kommer nært på, uten at det blir klamt. Personlig, men ikke privat, som det heter. De tolv låtene er velfungerende snap-shots av hvordan livet er akkurat nå, men evner også å fremprovosere tanker om de mer eksistensielle spørsmålene i livet: kjærlighet, følelsen av utilstrekkelighet, iboende uro og manglende evne til å få til det man vil.

Det er noe med kombinasjonen av Maggios sårbare stemme, ufiltrerte tekster, og et rett fram lydspor som får det hele til å høre ut som verdens sørgeligste fest. Eventuelt verdens festligste sorg. Mye av Maggios styrke ligger i denne ambivalensen, og den funker like bra som den har gjort på hennes fire foregående album. Hun er ingen virtuos vokalist, men det gjør ingenting. Hun tar det igjen med nærhet i formidlingen.

Maggio demonstrerer effektivt at den gitarbaserte popen fortsatt fortjener en plass på radio og i ungdommens platesamling (eller, Spotify-liste, da).
Plata trenger litt tid og plass, men den fortjener det også. Den vokser fra gjennomlytting til gjennomlytting, og hvis du går i dybden belønnes du med fine nyanser i tekst og produksjon.

Eli van der Eynden