The 1975 - Oslo Spektrum
Terningkast 4

Hormoner i monitor

The 1975 er definitivt et av verdens mest smakfulle og gøyale boyband.

På papiret kan det være vanskelig å forstå hvorfor britiske The 1975 er et av verdens største band i den indieleflende popsjangeren. Manchester-kvartetten har stilistiske røtter i emo og punk, men fikk sitt gjennombrudd med et langt mer finpusset og velkjemmet uttrykk i 2012, ti år etter starten.

Mange har latt seg begeistre av fenomenet, mens andre fnyser “et avansert boyband” før du har fullført navnet. Og det stemmer jo: Majoriteten av gruppas fans er relativt unge jenter, og nei, det skyldes ikke nødvendigvis primært vokalist Matthew Healys stemme, som i beste fall er ordinær. 26-åringen har imidlertid et oppsyn og en tilstedeværelse av de sjeldne – en ikke ubetydelig faktor når suksessen skal forklares.

Det er imidlertid en hake ved de ovennevnte innsigelsene: Musikken til The 1975 er tidvis langt bedre enn noen fordommer skulle tilsi.

The 1975, Oslo Spektrum 2016. Foto: Kim Erlandsen, NRK P3
The 1975, Oslo Spektrum 2016. Foto: Kim Erlandsen, NRK P3

Særlig den nesten sjarmerende klønete titulerte andreplaten som kom tidligere i år, I Like It When You Sleep, for You Are So Beautiful Yet So Unaware of It (sukk), er en overraskende raffinert og fremfor alt uredd mikstur av åttitallsradiopop og blåøyd soul, ispedd de mer sedvanlige indie-ismene. Det er lov å fnise når bandet selv klasker D’Angelo, Roberta Flack, My Bloody Valentine og Boards of Canada i det referensielle bordet – her er summen et stykke unna enkeltdelene, for å si det forsiktig – men det forteller i det minste noe om et fornøyelig ambisjonsnivå.

I Oslo Spektrum denne tirsdagen har det møtt opp en overvekt av jenter som kan ha vokst fra One Direction i romjula. Sånt blir det stemning av, og gitarist Adam Hann, bassist Ross MacDonald, batterist George Daniel og frontmann Healy dusjes i hvinende desibel over lyden av en intro som kjapt og overbevisende glir over David Bowie-pastisjen “Love Me”.

Den regelrett funky “UGH!” og påfølgende “Heart Out” (som formelig dunster av året 1985) er begge slående eksempler på bandets betydelige chops. “So Far (It’s Alright)” viser at de taper lite på å la de to innleide hjelperne på scenen ta en kjapp pause. “This is really big… For Norway, this is really big“, sier Matthew Healy. Skamløsheten får blomstre videre under “Change Of Heart”, med mintgrønn og rosa scenebelysning og dertilhørende lydbilde, mens “She’s American” fungerer, stikk i strid med alle funkpopens naturlover.

Gledelig nok fikser The 1975 også å ta det hele ned: “Me” fremføres vakkert (med et velrettet mobilforbud fra Healy), mens “Fallingforyou” er øyeblikket som tydeligst hinter om at de virkelig har ønske om å tilnærme seg nevnte D’Angelo og My Bloody Valentine, og det gjerne i én og samme sang.

The 1975, Oslo Spektrum 2016. Foto: Kim Erlandsen, NRK P3
The 1975, Oslo Spektrum 2016. Foto: Kim Erlandsen, NRK P3

Det gapes imidlertid – live som på plate – over for mye i løpet av disse mer enn 20 låtene. “Somebody Else” er en doven melodi som høres ut som noe M83 ville lappet sammen i lunsjen på en under middels inspirert dag, og “Robbers” lener seg faretruende mot U2s “With Or Without You” uten å tilføre noe som helst. Et større problem er Matthew Healys åpenbare begrensninger som vokalist, særlig tydelig på første ekstranummer, “If I Believe You”, der et gospelkor på boks fullstendig parkerer hovedpersonen.

Da har vi dog allerede fått en takløftende versjon av “Girls”, og overbevisende tapninger av “Chocolate”, “The Sound” og emosjonelt overdådige “Sex” runder av kvelden. Om man vil kalle The 1975 opportunistiske vinglebøtter eller – som de selv gjør, med en mulig rev tytende fram fra bak øret – postmodernister, får være opp til hver enkelt. Det er i alle fall såre enkelt å la seg gripe entusiasmen de legger for dagen.

Marius Asp