Har det vært tilstrekkelig med kunstmusikk på by:Larm de siste par årene? Norge er tross alt en nasjon med en lang og berikende tradisjon for støy, ambiens og droning. Det være seg antigitarspillet til Stian Westerhus (som opptrer utenfor det offisielle programmet), den arktiske elektroen til Biosphere, eller de mange soniske eksperimentene til sjangerpioneren Arne Nordheim (1931-2010).
På papiret er i hvert fall Serena-Maneesh: Somnambulism en stor trøst. Dette er kun andre gang bestillingsverket – skrevet av shoegazemesterne Serena-Maneesh – har blitt fremført; sist gang var under høstens Arne Nordheim-dediserte utstilling på Henie Onstad Kunstsenter. Oppdraget kom visstnok nok naturlig etter at bandleder Emil Nikolaisen et par år tidligere hadde tatt temaet «To Be Seen Is to Be Heard» bokstavelig, og møtt opp med en tre meter høy høyttalerrigg bandet skjulte seg bak under en utendørskonsert.
Med Somnambulism plasserer Nikolaisen med medhjelpere seg imidlertid til full beskuelse midt på gulvet. I tillegg står en rekke korsangere godt synlig ved den innerste veggen, mens en tynn dis henger under Stratos’ høyreiste, hvitmalte takoverflate.
Distant fuglekvitring veves innledningsvis inn i monokrom korsumming, før lyden av sagende synther og dumpe, illevarslende hjerteslag broderes møysommelig inn i den omringende lydopplevelsen. I første omgang minner dette lite om Nikolaisens narkomane signaturstøy, og langt mer om music concréte – omfavnet av både Brian Eno og Nordheim – stemningsmusikk spilt på et såpass lavt volum at den optimalt sett blir en del av omgivelsene.
Omsider bryter riktignok både krakilsk maskinell støy og guttural, forvrengt tale inn i den eteriske klangen og sakrale korsangen – i et åpenbart møte mellom det syntetiske og organiske, og alt som måtte eksistere mellom ytterpunktene. Dette er i typisk likhet med Arne Nordheims prosjekt.
Dette er altså ikke Serena-Maneesh i et forsøk på å fjerne den feberdrømmende melodiøse halvdelen fra musikken for dem som hadde håpet på det. Derimot er Somnambulis et par av landets fremste musikeres forsøk på å blåse nytt liv i Nordheims audielle kunst.
Det visuelle – særlig den veldige belysningen – tar derimot altfor mye plass under Somnambulisms tre kvarter. Oversatt betyr ikke bare tittelen «søvngjengeri», men dette er også musikk som gjør seg klart best i blinde. I mørket kan tross alt korsang være synthesizere; synthesizere være fuglekvitter; og fuglekvitter være kontrollert maskinell svikt. Som oftest er jo det å bare bli hørt mer enn nok i seg selv.
Kim Klev
