Burzum - Belus
Terningkast 4

Hva har du under Belus'en, Varg?

Etter 16 år på vann og brød har the artist formerly known as Greven funnet sin egen gud og funnet sin gamle lyd.

Burzum: Belus

[Byelobog Productions/Tuba]

terning4

VargNY

Tilbake i Grieghallen Studio med gitaren i kne åpner Burzum plata med et riff som er til forveksling likt introen til hans 18 år gamle perle «Jesu Død». Gjennom de neste 50 minuttene insisterer Varg Vikernes på at støyende fuzz med innslag av en ledegitar, som er så repeterende at den likner en sequencer, er rette bakteppe for historier om Balder. Vikernes var som kjent en rastløs og søkende fyr i sin ungdom, men har nå vært en ivrig tilhenger av åsatroen helt siden han ble lei av å bli kalt nazist. Skapertrangen har resultert i at to ambiente synthbaserte plater med norrønt tema ble spillt inn og gitt ut under soningen.  Fans over hele verden aksepterer platene, men vet ikke lenger hvordan de skal kle seg når de reiser på pilgrimsferd til infernofestivalen.

Vikernes plasserer selv for enkelhets skyld Belus i metalsjangeren. Ryddig nok det, ekstremt repetativ monoton metal. Vi kjenner igjen mange gamle synder her, men noen nye triks har han også lært seg. Den piskende energien som preger Burzums beste låter hører vi dessverre altfor lite til, men om vi skal tilgi mannen noe, så må det vel være at man blir ganske rusten trommis av å sitte inne i 16 år.

Parallellene til andre artister som har funnet frelsen er slående. Varg skriver så godt han kan om sin Gud og naturens fortreffelighet uten at han formidler noen egne nyheter eller følelser.  Synd og skam med tanke på alt hva kunstneren har vært gjennom. Han ble puttet i en celle, der skulle han sitte og tenke over hva han hadde gjort. Med et såpass spesielt ståsted og et passe giftig sinn hadde det vært fint om han luftet noen av sine demoner for oss.

Som historieforteller klarer ikke Vikernes å engasjere, men han veksler med hell mellom vesende metalvokal og sin pene bergenske baryton, og iblant bidrar de messende verselinjene til en underlig og tiltalende stemning.

Det konstant utmattende lydbildet og den åpenbare mangelen på variasjon kan gjerne tolkes som en skildring av Vargs hverdag de siste årene, og som tematikk for et konseptalbum hadde jo det vært å foretrekke fremfor «Eikens løv mot jorden faller, seidmannen tryllevers traller». Gode black metal-album kan gjerne plasseres i samme skuff som spiritismebrettet. Ikke nødvendigvis fordi de påkaller satan, men fordi de tramper på mannen i gatas normer og verdier uten hang til verken god smak eller bruk av ironi. Vikernes har med andre ord kortene på hånden, men velger å ikke spille dem.

Jacob Krogvold