Honningbarna - Goldenboy
Terningkast 4

Hvite gutter som pusher 25

Honningbarnas blodkorte nye album er både et oppgjør med og et kamprop for en døsig og privilegert generasjon.

239194-300x300

Norsk musikkliv er ikke akkurat belemret med horder av artister som snakker politisk fra levra. Som regel går det sivilisert for seg i bransja; man skal jo tross alt omgås i uoverskuelig framtid.

Desto saftigere high fives til de som våger seg utpå. Du har selvsagt Karpe Diems sanntidsskildringer fra en mer eller mindre reell mellomposisjon. Men de bjeffende sørlendingene i Honningbarna er politiske på en langt mer konfronterende og polariserende måte. “Hvilken side er du på/ er du med oss?“, som de synger på sin nye plate (eller hva man skal kalle sju låter som klokker inn under femten minutter).

Det kan høres ut som et pussig poeng i en plateanmeldelse, men musikken er det minst interessante ved Goldenboy. Den låter som du sannsynligvis forventer fra Honningbarna om du kjenner dem: rett-fram-rock med både skandi- og punk-prefiks, og med ett og annet fett riff strødd utover (hør spesielt direkte ilske “Sinna unge menn”). Sangene er spilt inn live; som produsent merkes Kjartan Kristiansen (DumDum Boys) i liten grad. På godt og vondt.

Klart det hjelper at tekstene både er morsomme og nådeløse, med det kritiske blikket vendt i alle retninger – inkludert innover (“så knel neger/ knel kvinne/ goldenboy“). Morsomme og poengterte formuleringer forekommer hyppig, en personlig favoritt er “jævlane får monopol/ på revolusjon og aggresjon” fra “Lillesøster”. Eller “jeg plukker frykten min fra øverste hylle” (“Drep meg”).

Den overhengende tematikken – i det minste etter det innledende tittelsporet å dømme – er hvite middelklassegutters svært gunstige posisjon i den menneskelige næringskjeden. Det er vanskelig å skulle bestride det (selv om enkelte utrolig nok prøver), og en del av temaene står i fare for å behandles med en predikants tone overfor menigheten (lykke til med å finne de som brenner for politi med gønnere, gutter).

Da er det befriende å høre de åpnere og mer ideologiske “Sinna unge menn” og “Livet og døden”. I en verden som stadig humper nærmere avgrunnen har uansett ingen vondt av å la seg refse av Honningbarna i et snaut kvarter.

Marius Asp