Avenged Sevenfold - Hail To The King
Terningkast 4

Hyller kongene

Skamløst, lekkert og bygget for suksess: Klarer Avenged Sevenfold å bli det nye Metallica?

Avenged Sevenfold sin karriere har i imponerende grad handlet om å gi blanke i konvensjoner og forventninger som blir kastet mot dem.

Da andre metalcore-band fra California mumlet hardt om å holde det ekte, kastet de skrikevokal på båten og laget egenrådig og melodisk metal på City Of Evil. Da de skulle bli verdens største band, ga de fingeren til produsenter og laget platen selv. Da hele rockebransjen stønnet over George W. Bush-styringen av USA, erklærte de seg som rettroende republikanere. Da realness-trommeslager The Rev døde, hentet de inn Mike Portnoy fra pomp-og-prakt bandet Dream Theatre, men han hadde ikke før fått tatovert bandets logo på armen før han nådeløst fikk sparken. Fuck alle andre, her er det M. Shadows som bestemmer hva som er kosher.

Slik har karrieren deres steg for steg distansert dem fra kolleger (og til en viss grad kritikerros, selv om det nok er det aller siste de bryr seg om), og tatt dem nærmere og nærmere totalt verdensherredømme. Målet er åpenbart: Å bli det nye Metallica. Og da snakker vi ikke Metallica anno Kill ‘Em All da Hetfield hadde mer kviser enn alkoholproblemer, eller den kunstneriske tindebestigningen Lars Ulrich og gjengen sto for på Master Of Puppets. Neida. Vi snakker Bob Rock-produksjonen på The Black Album (eller Metallica, som den egentlig heter), og muligheten til å spille «Enter Sandman»-aktige riff for stadioner over hele verden, samt den beundrende anerkjennelsen fra pikeøyne når åpningsakkordene på en listetoppende ballade ljomer ut av anlegget.

De ambisjonene slår ut i full blomstHail To The King. Vi er knapt i gang med «Shepherd Of Fire» før det seige Kirk Hammett-riffet fra nettopp «Enter Sandman» blåkopieres, drivet på «This Means War» er så likt med «Sad But True» at det først er komisk og så fascinerende og «Crimson Day» er så balladete at lighteren tenner seg selv der den ligger nede i lommen min. Pants on fire!

Men det morsomste er at det låter like fett som skamløst. Avenged Sevenfold har en rar evne til å stå der med parodisk Axl-bandanna, flirete trutmunn og pilotbriller, og fremdeles fremstå som et troverdig band man får lyst å digge. Tittelsporet vokser for hver gjennomlytting, Ghost-hyllesten i «Requiem» er som om Frank Miller skulle tegnet Donald Duck (karikert, mørkt og morsomt), Megadeth får sin hyllest i «Heretic», og sjekk den frekke Guns N’ Roses-pastisjen i «Doing Time».

Musikalsk sett er Hail To The King en nedstrippet og forenklet versjon av bandets to-tre forrige album, og den åpenbare ambisjonen om å nå helt til topps blir neppe mindre etter platen suser inn på 1. plass hjemme i USA. Men som Jay-Z ville sagt: Ambisjonene er a gift and a curse for Avenged Sevenfold. Innimellom grandiose illusjoner om å lage tidløs hardrock som strekker seg mot himmelen, glemmer bandet av og til å lage store nok låter. «Planets Collide» strekker seg ikke like langt som «Buried Alive» på Nightmare, refrenget på «Coming Home» er for svakt, og «Crimson Tide» og «Acid Rain» (heisann til Use Your Illusion-platene!) til tross: Det er ikke noen stor nok ballade på platen.

Oppsummert? Dødslekkert produsert album, med ambisiøse låter som ofte – men ikke alltid – gir dekning for sjekkene A7X skriver ut. Og definitivt en plate som skal spilles høyt på fest fremover.

Asbjørn Slettemark