Når 22 år gamle Robyn Rihanna Fenty nå slipper sitt nye album, er det det femte på like mange år. I løpet av den samme tida har hun rukket å toppe USAs Billboard-hitliste med hele åtte singler, fra «SOS» til «Umbrella», «Disturbia» og «Rude Boy». Det må kunne sies å være en respektabel start på voksenlivet. Nå hjelper det kanskje på produksjonshyppigheten å være omgitt av profesjonelle låtsnekkere framfor å bruke tid på å skrive og produsere musikken selv, og der stiller Rihanna sterkt.
Blant de som har fulgt henne lenge, helt fra»Unfaithful» på andrealbumet, er nordmennene i Stargate; ikke mindre enn seks av hennes hitlåter er produsert av dem. Også på Loud stiller de trofast opp, med flere av albumets beste spor – og klareste hitkandidater. Førstesingelen «Only Girl (In The World)» har allerede vist at den fungerer glimrende med sin pumpende housebeat og akkurat passe frynsete David Guetta-synther:
I tillegg disker Stargate opp med musikkversjonen av Trekant i nok en velskrudd dansegulv-banger, sedvanlig Rihanna-eksplisitte «S&M» («sticks and stones may break my bones/but chains and whips exite me», sa du?), og singel nummer to, albumhøydepunktet «What’s My Name». Det som gjør dén låta er den nydelige, melankolske synthlinja som bærer produksjonen. Med Drake og litt autotune på toppen, kan det minne om hva Kanye West syslet med på «808s & Heartbreak«.
Men det er ikke bare Stargate som bidrar til dette albumets positive sider. «Skin» er en seig og sexy ballade med syntetiske beats, som gir Rihanna anledning til å slappe av litt i stemmebåndene og legge ned stemmeleiet, sånn som hun kler så godt. På den friske reggae-låta «Man Down» henter hun dessuten fram den kule Barbados-aksenten sin sammen med en god dose attitude («mama, I just shot a man down»). De karibiske rytmene dukker opp flere steder også, og det er i utgangspunktet en god ting.
Rihannas viktigste bidrag til «Loud» er stemmen. Både styrken og karakteren er i en klasse for seg, demonstrert best i henholdsvis «Only Girl» og den nye versjonen av det fortsatt deilig dramatiske Eminem-samarbeidet «Love The Way You Lie». På rolige låter som «Complicated» og «California King Bed» får hun briljere med syngedameteknikken, uten at hverken dét eller låtene i seg selv er blant skivas mest interessante øyeblikk. Sistnevnte spor har av alle ting en litt pussig nittitallsstil som veksler mellom gitarklimpring og pompøse fuzzriff.
Det er med andre ord ikke alt her som holder like høyt nivå. «Cheers» er en ok, tilbakelent låt, men føles også litt som et Lonely Planet-soundtrack, mens den klassiske r’n’b-balladen «Fading» mangler et refreng-hook som klarer å følge opp nerven i resten av låta.
Hører man til popeliten driver man ikke bare med musikk, men også med big business. Et album må inneholde noe for alle, og da er det neimen ikke lett å lage et som er perfekt og helhetlig. Det er heller ikke Loud, men i det store og det hele spiller det kanskje ikke så stor rolle – for plata har mer enn nok materiale som vil sørge for at Rihanna i tida framover fortsatt er av de som dominerer vårt poplandskap mest.
