Devendra Banhart - What Will We Be
Terningkast 4

I egne tanker

Devendra Banhart: What Will We Be [Reprise/Warner] Devendra Banhart storselskapsdebuterer, men dét gir han heldigvis blaffen i. Snedig tidspunkt for et stort plateselskap å satse på Banhart på, dette, minst to album etter at freak folk-bølgen dalte i intensitet og fyren selv begynte å føle seg musikalsk tilfreds med å aldri bli noe annet enn […]

Devendra Banhart: What Will We Be

[Reprise/Warner]

terning4

Devendra Banhart. Photo: Lauren Dukoff/Myspace.com

Devendra Banhart storselskapsdebuterer, men dét gir han heldigvis blaffen i.

Snedig tidspunkt for et stort plateselskap å satse på Banhart på, dette, minst to album etter at freak folk-bølgen dalte i intensitet og fyren selv begynte å føle seg musikalsk tilfreds med å aldri bli noe annet enn et lukket fenomen uten en eneste singelhit i horisonten. Med denne tilfredsheten (som spesielt ga seg utslag i den duvende, konvensjonelle, men også undervurderte Smokey Rolls Down Thunder Canyon (2007)) kom også en avrunding i kantene. What Will We Be både lider under og profiterer fra dette, det har blitt en behagelig, lun og tidvis uhyre vakker plate, men man savner et krumspring i ny og ne; et slags musikalsk knip i sideflesket for ikke å sovne.

Med på laget denne gang har han samme bande som på Smokey Rolls.., blant annet personlig favoritt Rodrigo Amarante fra Little Joy og det herlige surrehuet Noah Georgeson. Det låter røykfullt, døsig og fint, som på ”First Song For B” og ”Angelika”. Det oser av leirbål og skjegg, og selv om man kan synes at han kunstnerisk sett må se seg forbigått av Six Organs Of Admittance, Espers og Brightblack Morning Light er han like fullt en inderlig crooner med gode idéer.

Hippie-dancerocknummeret ”16th & Valencia Roxy Music” og prog-folk-surreriet ”Chin Chin & Muck Muck” viser tegn på fornyelse og sprell, men disse blir allikevel litt for spredt til at What Will We Be noen gang blir mer enn en nonchalant sofadøseopplevelse, om enn en finfin en.

Jørgen Hegstad