Queens of the Stone Age - Amfi, Øya 2014
Terningkast 5

I ensom majestet

Queens of the Stone Age befester seg som sin generasjons muligens beste riffbaserte rockeband. Hvis det fortsatt fantes tvil.

Blant konserter i hovedstaden de siste par årene, er det særlig én jeg skulle ønske jeg ikke hadde gått glipp av: Da Queens of the Stone Age fremførte sin selvtitulerte debutplate i sin helhet.

Ikke bare demonstrerte Josh Homme & kompani med albumet at stonerrock kan være fengende som fanden, men det var også første kapittel i en ypperlig albumtrilogi som fortsatt står samlet som et enda viktigere poeng: Riffbasert rock behøver ikke dreie seg rundt en uintelligent dyrkelse av maskulinitet, hvilket ofte virker vanskelig å komme unna i disse dager.

Da er det kanskje ikke så rart jeg finner null årsaker til å klage da deres Øya-sett åpner med upåklagelige tapninger av «Feel Good Hit of the Summer» og «The Lost Art of Keeping a Secret», to av høydepunktene fra Rated R – plate nummer to i dette albumløpet, der fanfavoritten Songs For the Deaf utgjør nummer tre.  Herfra opprettholdes et generelt skyhøyt nivå over den kommende halvannen timen.

Selv om platene til Ginger Elvis har blitt mindre jevne i årene siden den, er det likevel mye snop å hente derfra, som får vel fortjent tumlerom i Tøyenparken. Kinetiske «Smooth Sailing» (…Like Clockwork) åpenbarer seg som en av deres morsomste låter siden «Little Sister» (Lullabies to Paralyze), også velsignet med en særs velspilt livetapning.

Dog langt fra noen publikumspleaser: De mannevonde industrielementene i albumversjonen av «Sick, Sick, Sick» (Era Vulgaris) fremheves og transformerer en vanligvis anmassende låt om til en grøsserrocker – og et av konserthøydepunktene.

Generelt finnes det minimalt å flisespikke over ved Queens of the Stone Age kanongode Øya-sett, men noe skal man da få syte over. Da bandet runder av til en voldsom versjon av «Song For the Dead», tråkker de likevel i den testosteronsfylte rockistsalaten med en unødvendig trommesolo fra Jon Theodore.

Men dette er kun én av ytterst få bagateller som hindrer Palm Desert-bandet i å føye seg til rekken av legendariske Øya-konserter (les: Pulp og Afghan Whigs), hvilket er noe de færreste band i samme segment kan skryte på seg. Knallsterk femmer.

Kim Klev

Mer fra Øya