Hanne Kolstø - Flashblack

I løvens hule

Over musikalske vidder og fjorder: Hanne Kolstøs intrikate popmusikk fortsetter å markere territorium.

Bak den andre luken av fjorårets Alternativ Julekalender gjemte det seg én Hanne Kolstø og én dunkel, apatisk truende elektronisk godbit ved navn «Pretty Veil». I ren og skjær adventsglede slo flere tanker meg: «For en lekker låt!», «Nytt albummateriale allerede?» og «Ja takk til mer synthesizere».

Kort fortalt: kun et par måneder tidligere solodebuterte Hanne Kolstø med Riot Break, hvor hun mellom klangfull og orkestral «brune blader på trærne»-pop smettet inn, med varierende hell, visse elektroniske elementer. Adventsluken gav nemlig en forhåpning om at andrealbumet – som så ut til å være godt på vei mot fødestuen – kom til å rendyrke hennes mørkeste og mest elektroniske fakter.

Og det er for så vidt noe rett i dét.  «Pretty Veil» utgjør nemlig den ene delen av et triangel: singelen «La-La-La-La Lovesong» og «The Scoop» humper også av gårde på dumpe beats og synther, dog langt mer lunefullt. Men disse er likevel eksempler på at det er vanskelig å helt forstå hvor og hva artisten Hanne Kolstø vil.

Det er nemlig mange soniske landskap å krysse herfra til den akustiske (og virkelig flotte) selvforaktsduetten med – overraskende nok – Paal Flaata. Eller eksempelvis langt mindre interessante «Far Ahead». Kanskje er det rett og slett tvert om, men det kan fort føles som Kolstø forsøker å vise hvor godt hun mestrer alle disse forskjellige aspektene.

Sånn sett er muligens «Carousel» albumhøydepunktet. Med krakilske tivoliblåsere i bunn skaper refrenget en følelse av å sitte på en løpsk karussel – særlig når hun attpåtil synger «I’m on the carousel/I’m screaming from the top of it/ Would you stop the carousel/I’m screaming ‘cause I wanna get down». I sånne øyeblikk er det naturlig at tankene retter seg mot andre alternativepopmakere som hyller skjønnheten i obskuritetene – ta for eksempel Annie Clark, alias St. Vincent.

Riktignok er det ikke alt som er like spennende. Med unntak av den skamvakre avslutteren «Black Willow»som for så vidt oppsummerer Flashblack både melodisk og produksjonsmessig – stuper interessen betraktelig mot slutten av albumets andre halvdel. Dét er likevel så som så: Flashblack beviser enda tydeligere enn debuten hva Hanne Kolstø er i stand til å skape på egenhånd i et hav av instrumenter.

Kim Klev