I seige hender

Band of Skulls er en uproblematisk gjeng å tilbringe tre snaue konsertkvarter sammen med.

Jeg kan ikke huske å ha hørt på britene i Band of Skulls siden 2009, da albumdebuten Baby Darling Doll Face Honey inviterte til et siste forsøk på et kalas i klubben der de blacksabbathske riffrevene i Wolfmother forlengst hadde sluttet å skrive interessante låter.

I årene siden virker den kollektive interessen for tung retrorock å gradvis ha dabbet stadig mer av. Kan sjangertreet for lengst ha blitt tømt for sevje? Avstanden mellom engasjerende plater innen dette segmentet virker å være stor. Eksempelvis har det gått meg fullstendig hus forbi at krafttrioen kom med sin tredje plate, Himalayan, senest i fjor.

Det uanstrengte slagarbeidet til Matt Hayward hamrer i hvert fall bort de fleste tvil om hvorvidt Band of Skulls er et direkte kjedelig liveband, der han danner et stødig og fysisk grunnlag for Emma Richardsons snirklete bassganger og sanger Russel Mardsens tjæresvøpte gitarriffing. Med andre ord: Det aller meste sitter på sin rettmessige plass allerede ved startskuddet til deres ettermiddagskonsert reist høyt over Vestfolds åkerlandskap.

«We’re from Southhampton,» forteller Mardsen etter den flotte stonerrockeren “Himalayan”. Han haler typisk i det, før han fortsetter: «Let’s see what we can do». Den sjarmerende bekymringsløsheten smitter – dette burde gå smertefritt, ikke sant? Og skulle man sett – særlig når trekløveren beveger seg inn i sitt mest vuggende og mannevonde territorium finnes det tusen ting som er langt verre enn en Band of Skulls-konsert.

Samtidig er dette bandet – og ditto musikken de spiller – ikke særlig mer enn det den er. Oddsene for at dette skulle bli verken en spesielt positiv eller negativ konsertopplevelse virker å være svært lave. Men for del: Det duger her og nå, mann.

Kim Klev