Rihanna - Unapologetic

I sin beste trassalder

Rihanna utfordrer grensene for hva et popalbum kan være. Dessverre kommer både dubstep og privatliv litt i veien.

Unapologetic er det syvende albumet på åtte år fra verdens største popstjerne. Men for første gang har det blitt vanskelig å høre Rihanna Robyn Fenty uten å ta stilling til privatlivet hennes. Og med det mener jeg Chris Brown.

La oss bare bli ferdige med det med en gang. “Nobody’s Business” er en Michael Jackson-samplende duett med (eks?)-kjæreste Chris Brown hvor de synger om sin kjærlighet til hverandre. Man trenger ikke å ha fulgt veldig nøye med i sladrepressen for å ha fått med seg at de to har funnet tonen igjen etter at han banket henne opp i 2009.

Det er tydelig at Rihanna ikke er komfortabel med en rolle som verken offer eller rollemodell – en trassighet jeg ofte har sett på som et modig og spennende ståsted. Chris Brown har sonet sin straff, men å flagge sin tilgivelse – for så å be oss la være å bry oss – føles feil, både ovenfor henne selv og alle som ser opp til henne. Låta i seg selv er dog et stykke fengende og nesten irriterende feelgood disco.

Selv om Rihanna ikke er kreditert på et eneste spor, er det liten tvil om at mange av låtene er skrevet helt spesifikt om og for henne, og det privatlivet vi ikke skal bry oss om (“Love Without Tragedy/Mother Mary”, “No Love Allowed”). Med sin karakteristiske stemme synger hun bedre og med mer intensitet enn noen gang før. Aller mest troverdig er hun på Mikky Ekko-duetten “Stay”, en vakker pianoballade som står ut blant de relativt forglemmelige rolige sporene på albumet, med unntak av midtempo-karamellen “Diamonds”.

Rihanna – “Diamonds”:

Aller best er Rihanna når hun har fingeren på den urbane pulsen. Selv om Eminem-gjestende “Numb” kun er et skuldertrekk, er derimot “Loveeeeeee Song” med Future en nydelig affære. En av de mest spennende urbanprodusentene akkurat nå, Mike Will Made It, har lagt sine karakteristiske mørke synther, skarptrommer og klapp på “Pour It Up”. Rihanna høres også herlig cocky ut og har full kontroll her.

Rihanna skal ta mye ansvar for at hitlistene de siste årene har vært preget av dancepop. Låter som “S&M”, “Only Girl (In The World)”, “We Found Love” og “Where Have You Been” har bidratt til å sette henne i den posisjonen hun er i i dag. På Unapologetic har hun imidlertid kun inkludert ett Guetta-produsert spor som bygger på den nå klassiske oppskriften fengende refreng og take-off (“Right Now”). Denne låten kommer nok til å treffe en hitliste nær deg med stor kraft.

Det Rihanna i stedet har valgt å gjøre er å kaste seg på dubstepbølgen. Og det til tross for at hun stod imot fristelsen med fjorårets Talk That Talk, da dubstepen virkelig herjet. Nå virker det på mange måter bakpå. “What Now” starter som en pianoballade, glir over i dubstep og ender med en gitarsolo. Ikke spesielt smakfullt med, andre ord, selv om Rihanna unektelig synger som om det stod om livet. Norske Stargate har med Chase & Status laget en massiv låt for klubben med “Jump”. Rihanna stjeler her refrenget fra en av 90-tallets beste R&B-låter, Ginuwines “Pony”, før det hele dropper i et overraskende og voldsomt dubstepbreak som er akkurat hardt nok til å gjøre Skrillex stolt.

Med kjempehiten “Diamonds” som eneste rene poplåt, utfordrer Rihanna grensene for hva et popalbum kan være. Det står det respekt av. Og om noen kan redefinere hva som naturlig hører hjemme på toppen av hitlistene, er det henne. Det vil hun nok også gjøre inntil neste album er klart en gang i løpet av 2013.

Marie Komissar