Architects - The Here and Now
Terningkast 4

Ikke helt der ennå

Architects er flinke til å bygge bro mellom moshpit og FM-radio, men har fremdeles et stykke igjen å gå som låtskrivere.

I likhet med mange britiske ungdommer er kameratgjengen fra Brighton forbanna, frustrerte og fortvilte. Ikke så mye på myndighetene og øvrigheta, som på sin egen emosjonelle distanse til menneskene de har rundt seg. Men Architects‘ fjerde album er ikke bare gjennomsyret av sår fremmedgjorthet, bandet viser også en genuin vilje til å strekke ut hånda, skrike ut i fortvilelse og til å gjøre noe med det.

Med utspring i den samme metalcorescenen som fostret hyppig omtalte Bring Me the Horizon (bandene har turnert sammen tidligere), viser kvintetten tilsvarende ambisjoner om å sprenge seg ut av sjangerlenkene og skape seg et vesentlig bredere nedslagsfelt både ved å inkorporere elementer av elektronika og, i tilfellet Architects, radiovennlige poprefrenger.

På  The Here and Now finslipes formelen fra forrige album ytterligere, med et ganske velartikulert og ofte veldig fengende knippe låter som hele tiden er i forandring og rastløs bevegelse. Skiva åpner med tunge beats og skarpe gitarer, «Day In Day Out» gir først sterke assosiasjoner til The Bronx, men også til Lost Prophets (dessverre), og sliter følgelig litt med å etablere et eget uttrykk, noe som ikke hjelpes av et lett forglemmelig refreng.

Deretter blottlegges imidlertid gruppas sanne potensiale, «Learn To Live» er et av platas soleklare høydepunkter, og flyr rett i strupen på deg med kjappe riffvirvler, dundrende trommer, og en vokalist i schizoform som veksler smakfullt og troverdig mellom hissig snerring og bedende klynking. Den panoramadimensjonerte produksjonen gir låta et ekstra løft, og når det hele kulminerer i et breakdown med flerstemt koring, finstemt gitar og marsjtrommer for så å løfte seg inn i et forrykende takeoff, er det ikke fritt for at gåsehuden gjør seg gjeldende på armene mine.

«We are the discarded youth» brøler vokalist Sam Carter på «Delete Rewind», og har i en enkeltstående tekstlinje summert opp hovedtematikken for et album som på tross av en vinnende kombinasjon av halsbrekkende, moshpitkalibrerte riff, fengende melodier og allsangfriende kraftrefrenger likevel mangler den siste lille forløsende kraften som trengs for å trenge inn under huden min.

Ironisk nok er det de voldsomme virkemidlene som skaper størst distanse mellom meg og bandet, for det blir kjapt både forutsigbart og formulaisk når hver eneste låt på albumet blir bygget over den samme lesten. The Here and Now er likevel et stort skritt videre for et band som fremdeles er unge nok til å kunne kalles lovende, og har tilstrekkelig med forløsende og inspirerte øyeblikk til at det er verdt å gi Architects litt oppmerksomhet.

Glenn Olsen