Panic At The Disco, Hovedscenen
«Panic er det jævligste bandet jeg har sett. Jeg trenger luft. Seriøst.» Tekstmeldingen tikket inn omternt midtveis i Las Vegas-bandets konsert, og illustrerer følelsen mange ved Hovedscenen i kveld så ut til å kjenne på: Hvorfor er disse headlinere?
Et langt mer fornuftig valg ville faktisk vært The Wombats, et band som uten problemer ville svøpt sommerlige sinn i pur poptilfredsstillelse. Istedet ble de overlatt til et band som, tross enkelte smarte og ambisiøse melodiske buktninger, er forferdelig vanskelig å like.
Der sistealbumet Pretty. Odd byr på en velprodusert, nærmest fryktløs idémyldring, skinner det ukarismatiske og ordinære ved bandet tydelig gjennom i konsertsammenheng. Vokalist Brendon Urie fremfører sine banale tekster med en dirrende undertone av slitsomt føleri, som patentert av utallige collegerock-sangere gjennom historien, og bandets joviale, jordnære fremtoning understreker kun hvor lite som står på spill denne post-Jigga-blåtirsdagen.
Opptur: Gitarist Ryan Ross introduserte låtene med en aksent som minner om kandadisk slik det snakkes i South Park; svært gøyalt var det til tider, men dessverre ikke nok til å gjøre denne dagsavslutningen til noe annet enn et allerede fjernt og uspektakulært minne, milevis unna både panikk og ekstase.
Marius Asp
