Converge - Kastellscenen, Slottsfjell 2013
Terningkast 4

Innbitte arbeidshester

Det sjangerdefinerende hardcorebandet Converge jobbet hardt for å overbevise i solsteken på Slottsfjellfestivalens siste dag.

Amerikanske Converge har siden de ga ut det sjangerdefinerende albumet Jane Doe i 2001 vært det mest toneangivende bandet i krysningen mellom hardcore og metal. Og selv om medlemmene i bandet som ble stiftet så langt tilbake som 1990 begynner å nærme seg en alder hvor hygge og komfort ofte prioriteres høyt for folk flest ser ikke Kurt Ballou, Ben Koller, Nate Newton og Jakob Bannon til å trives i komfortsonen.

På gjengens foreløpig siste album All We Love We Leave Behind (2012) presset de sin rabiate og tekniske takning på hardcore enda lengre mot det som virker umulig å utøve, samtidig som de med større selvtillit enn noen gang injiserte hjerte og melodi inn i deres angulære låtstrukturer. Det er også fra nevnte album at de aller fleste låtene som bandet byr på under den stekende solen på festivalens siste dag er plukket fra.

Åpningen av konserten er derimot viet til livefavoritter som den fyrige “Dark Horse” og den oppfarende “Eagles Become Vultures” som sammen med “Aimless Arrow” leveres med sedvanlig innlevelse. Dessverre er det først og fremst øynene som får lov til å nyte bandets oppofrende arbeidsinnsats. Lyden er nemlig vanskelig å få tak på og den iltre vokalen til Jacob Bannon er rett og slett udelikat høy. Såpass kjip var lyden under de første låtene at tankene flakket innom den strevsomme konserten Converge holdt på Øyafestivalen for tre år siden. Converge2

Men i det trash-angrepet “Tresspassers” ble avfyrt ut i solsteken til stor jubel fra de hundre ivrigste foran scenen ble  samspillet mellom Converges innsats og lydbildet straks mer taktfast. Det nøt den storslagne “Worms Will Feed/Rats Will Feast” og den hektiske “Reap What You Sow” godt av og Kurt Balous solo på sistnevnte låt ble et av konsertens høydepunkt. Det er virkelig noe helt spesielt å oppleve ansiktsmeltende gitarsoloer med Kastellscenens spektakulære utsikt som bakteppe.

Selv om det oppstår sporadiske tilløp til bevegelse og innlevelse i publikum virker det som at de aller fleste frammøtte ikke har stor kjennskap til amerikanernes ekstraordinære backkatalog. Det gjør at stemningen på toppen av Slottsfjellet oser av distansert fascinasjon, noe som er  egentlig er forståelig. Da Converge nådeløse uttrykk er i lik grad besettende som det er frastøtende for førstegangs lyttere. Det er nok det rutinerte bandet selv fullstendig klar over, men kjemper likevel fram – med godt humør og ekstraordinær instrumentering – en stødig konsert som mest sannsynlig tilførte bandets dedikerte fanskare noen nye medlemmer.

Tete Lidbom